The Project Gutenberg EBook of Baron von Mnchhausens merkvrdige reiser
og eventyr, by Rudolf Erich Raspe

This eBook is for the use of anyone anywhere in the United States and most
other parts of the world at no cost and with almost no restrictions
whatsoever.  You may copy it, give it away or re-use it under the terms of
the Project Gutenberg License included with this eBook or online at
www.gutenberg.org.  If you are not located in the United States, you'll have
to check the laws of the country where you are located before using this ebook.

Title: Baron von Mnchhausens merkvrdige reiser og eventyr

Author: Rudolf Erich Raspe

Illustrator: Gustave Dor

Release Date: September 14, 2020 [EBook #63200]

Language: Norwegian

Character set encoding: ISO-8859-1

*** START OF THIS PROJECT GUTENBERG EBOOK BARON VON MNCHHAUSENS ***




Produced by Jens Sadowski, Tor Martin Kristiansen, and the
Online Distributed Proofreading Team at https://www.pgdp.net






                              MNCHHAUSENS
                     MERKVERDIGE REISER OG EVENTYR


                 N. W. DAMM & SNS FORLAG  KRISTIANIA




                         Baron von Mnchhausens
                              merkvrdige
                           reiser og eventyr.


                Med 151 illustrationer av Gustave Dor.

                              3dje oplag.


                              Kristiania.
                      Forlagt av N. W. Damm & Sn.


                  W. C. Fabritius & Snner A/S. 1916.




                                Indhold.


                                                                   Side.
           Forord.
       I.  Baron von Mnchhausens reise til Rusland og eventyr         1
              der
      II.  Jagthistorier                                               8
     III.  Anekdoter om baronens hunder og hester                     23
      IV.  Eventyr i den tyrkiske krig                                32
       V.  Eventyr i tyrkisk slaveri og paa hjemreisen                41
      VI.  Baron von Mnchhausens eventyrlige sjreiser               50
     VII.  Anden sjreise                                             61
    VIII.  Tredje sjreise                                            66
      IX.  Fjerde sjreise                                            69
       X.  Baronen reiser til Kairo                                   73
      XI.  Fortsttelse                                               82
     XII.  Adjutantens beretning                                      92
    XIII.  Iagttagelser og eventyr under Gibraltars beleiring         95
     XIV.  Baronen fortller om sine forfdre                        107
      XV.  Baronen reiser til Ishavet                                118
     XVI.  En sjreise til Ostindien                                 125
    XVII.  Anden reise til maanen                                    128
   XVIII.  Reise gjennem jorden tillikemed flere andre               135
              merkvrdige eventyr




                                Forord.


Hvem der har skrevet denne merkelige bok har vret omtvistet. Det er dog
nu saagodtsom bragt utenfor al tvil at boken er av tysk herkomst,
endskjnt den frste gang blev utgit i England. Efter de seneste
forskninger maa man anta, at forfatteren eller maaske rettere samleren
var bibliotekar og inspektr ved museet i Kassel, Rudolf Erik Raspe, som
maatte flygte fra Kassel og ta sin tilflugt til England, hvor han
vistnok i 1765 utgav _Baron Mnchhausen narrative of his marvellous
adventures in Russia_.

Boken gjorde lykke og utkom snart i nye, bestandig forkede oplag, baade
i England og Tyskland, hvor den frste gang blev oversat av digteren
Brger, hvorfor denne ofte med urette er blevet antat for dens
forfatter.

Bokens helt er ingen mytisk personlighet; han tilhrte den gamle
hannoveranske slegt Mnchhausen. Han var i sine unge dage i russisk
krigstjeneste og bokens kjerne og da isr jagt- og krigshistorierne
stammer vistnok fra ham. Forresten gjenfindes mange av historierne i
forskjellig skikkelse i vidt adskilte land, saa en hel del beror vel paa
gamle overleveringer.




                                   I.

        Baron von Mnchhausens reise til Rusland og eventyr der.


Jeg reiste til Rusland mitt paa vinteren da jeg klogelig beregnet at
kulde og sne ndvendigvis maatte ha utbedret veiene i Nordtyskland,
Polen, Kurland og Livland, hvilke alle reisende har beskrevet som endnu
besvrligere end veiene til dydens tempel. Jeg reiste paa den maate som
jeg synes bedst om, nemlig tilhest. Man undgaar derved mange rgrelser;
man er ikke ndt til at vente paa skyss saalnge det behager
skyss-skafferen, eller at bli plukket av graadige skyss-karer. Jeg var
bare let kldt og jo mere nordstlig jeg kom, des mere flte jeg alle
kuldens ubehageligheter. Hvor maatte ikke da i dette frygtelige veir en
stakkars, gammel mand lide, som jeg traf liggende paa en de slette i
Polen, hjlpels skjlvende, og nsten uten noget til at skjule sin
nkenhet med.

Jeg kunde ikke andet end fle medlidenhet med stakkaren. Skjnt jeg selv
trngte haardt til min kappe, kastet jeg den dog over ham og kviknet ham
op med noget av min feltflaske. Knapt hadde jeg utfrt denne
kjrlighetsgjerning, fr jeg hrte en rst fra skyen:

Mnchhausen, min sn, dette skal du ikke ha gjort for intet.

Jeg reiste videre, indtil nat og mrke overfaldt mig. Ingensteds kunde
jeg opdage spor av menneskelige boliger da landet var aldeles nedsnedd;
heller ikke kjendte jeg veien.

Da jeg var meget trt, steg jeg av hesten og bandt den til en spids
stolpe som rak over sneen. For sikkerhets skyld la jeg mine pistoler
under hodet, strakte mig saa lang jeg var og faldt straks i dyp svn.
Jeg vaagnet ikke fr solen stod hit paa himlen.

Man kan tnke sig min overraskelse, da jeg fandt mig liggende paa en
kirkegaard midt i en landsby; men min hest kunde jeg ikke se noget til,
fr jeg hrte den kngge over mit hode. Jeg saa op og fik se at den var
bundet til toppen av kirketaarnet og hang ned fra dette. Nu blev alt mig
klart; landsbyen var i nattens lp blit nedsnedd; da indtraadte et
pludseligt tveir og jeg sank uten at merke det ned paa kirkegaarden,
eftersom sneen tinte. Det som jeg i nattens mrke hadde tat for en
stolpe og bundet hesten ved, det var taarnspiret.

Uten lang betnkning tok jeg en av mine pistoler og skjt bidslet
tversover, saa hesten faldt ned, og saa fortsatte jeg min reise.

Uten videre nvnevrdige eventyr kom jeg til Rusland, hvor det just ikke
er paa mote at frdes til hest paa vintertiden. Da jeg altid retter mig
efter skikkene, der jeg kommer, kjpte jeg mig en smalslde og satte
kursen like mot St. Petersburg. Jeg husker ikke om det var i
Ingermanland eller Estland; men saa meget husker jeg nie at det var i
en usedvanlig stor skog, at en glupsk ulv av aller strste slags,
hylende av sult, kom sttende efter mig i fuldt firsprang.

Det var ingen utsigt for mig til at slippe fra den, hvorfor jeg la mig
ned paa bunden av slden og lot min forskrkkede hest lpe for livet. Da
skede det som jeg hadde nsket, men neppe hadde turdet haabe. Ulven brd
sig ikke det mindste om min ringe person, men satte over mig og anfaldt
med raseri hesten, hvis bakdel den ieblikkelig snderslet og slukte med
graadighet. Det arme dyr for i sin skrk og smerte avsted i frygtelig
fart. Da jeg saaledes selv var utenfor fare for ieblikket, vovet jeg at
lfte hodet og saa med skrk, at ulven nsten hadde tt sig ind i
hestens krop. Det varte ikke lnge fr den var dypt inde i hestens
legeme; men da pisket jeg av alle krfter paa den bakfra, saa den
forvirret skyndte sig at te sig forover, indtil tilslut hestens kadaver
faldt ned paa jorden. I stedet hadde jeg nu faat ulven i slen, og da
jeg brukte pisken saa flittig som jeg kunde, ankom jeg snart mot begges
forventning og til tilskuernes hieste forbauselse til St. Petersburg.

Jeg skal ikke trtte Dem, mine herrer, ved at utbrede mig om denne
prgtige russiske hovedstads kunstsamlinger, videnskabelige indretninger
og lignende lrde saker, ei heller uleilige Dem med at fortlle om de
mange fornielige eventyr, som jeg hadde i dette lands hiere kredser,
hvor husfruen altid mottar gjsten med et kys og en dram. Jeg skal
heller indskrnke mig til vrdigere gjenstande for Deres opmerksomhet
som hester og hunder, mine yndlinger i dyreverdenen, og fremdeles rver,
ulver og bjrner, som Rusland har en strre overflod av end noget andet
land, som overhodet av alt vildt. Ei heller skal jeg undlate at omtale
slike ridderlige bedrifter og idrtter, som bedre klr en mand av byrd
end alt det, som nutidens unge herrer blir oplrt i, som skimlet grsk
eller latin, franske fraser eller dansemesterkrumspring og deslige. Da
det varte en stund fr jeg kunde faa ansttelse i hren, hadde jeg i
flere maaneder fuld frihet til at anvende min tid paa den vrdigste
maate. Jeg tilbragte mere end en nat med spil og drik, da veirlagets
strenghet og folkets vaner gjr dette til meget vigtigere ting end i
vort druelige fdreland, og jeg har ogsaa i Rusland truffet paa
adskillige folk, endog i de aller hieste stillinger, som var rene
mestre i den dle drikkekunst. Men alle var de dog stympere mot en
gammel graaskjgget, mrkebrun general, som spiste sammen med mig ved
hotellets bord. Denne hdersmand hadde mistet det verste av sin
hjerneskalle i et slag mot tyrkerne, hvorfor han hver gang en fremmed
blev forestillet for ham, med den mest utskte hflighet undskyldte sig,
fordi han var ndt til at beholde hatten paa. Han pleide hver middag at
stte tillivs adskillige flasker fint brndevin, og for at stte kronen
paa vrket, lot han en flaske eller to av arakpunsch gaa samme vei.
Allikevel kunde man ikke merke det ringeste til, at han var omtaaket av
hvad han hadde drukket. Dette var gaadefuldt, men jeg gav mig ikke, fr
jeg hadde faat oplsning paa gaaden.

Jeg hadde ofte lagt merke til, at generalen hadde den vane fra tid til
anden at lfte paa hatten; men jeg hadde ikke lagt nogen videre vegt
herpaa, da det bare var aldeles rimelig, at han maatte vre varm i
toppen og kunde trnge til at kjle sig. Endelig opdaget jeg, at hver
gang han lettet paa hatten medfulgte den slvplate, som tjente ham som
hjerneskalle istedetfor det bortskutte stykke, og alle de flytende varer
som han hadde indtat i aftenens lp, gik da ut i form av lette damper.
Saaledes var hemmeligheten opklaret. Jeg fortalte et par av mine venner
min opdagelse og vi besluttet at gjre en prve paa rigtigheten av den.
Jeg stillet mig med min pipe bak generalen og tndte en fidibus i samme
ieblik som han lettet paa hatten. Vi blev da vidner til et hist
overraskende skuespil. Den rksile, som opsteg fra generalens hode, var
nu forvandlet til en ildsile; de dunster som var nrmest hodet, blev i
den klareste blaa lue til en glorie, pragtfuldere end nogen, som har
omstraalt en helgens hode. Generalen blev frst litt vred over den
frihet, som jeg tok mig paa hans bekostning; men da det jo gav ham et
saa hist rvrdig og hellig utseende, tillot han mig snart at gjenta
det saa ofte, jeg vilde.




                                  II.

                             Jagthistorier.


Det var naturlig, at jeg tilbragte meget av min tid utenfor hovedstaden
i selskap med kjkke kamerater, som forstod at stte pris paa et
udmerket jagtfelt. Bare jeg tnker paa hine svundne dage, lper mit blod
hurtigere, og jeg nsker inderlig at kunne delta i slike idrtter endnu
en gang. En morgen saa jeg gjennem et av mine sovekammervinduer, at en
stor dam ikke langt borte bokstavelig talt var dkket med vildnder.
ieblikkelig tok jeg riflen fra vggen, lp ned av trapperne og ut av
dren i slik fart, at jeg ikke saa mig for, men sttte med panden mot
drstolpen. Det gnistret og sortnet for mine ine, men det kunde ikke
stanse mig; jeg kom snart paa skudhold og la an, da jeg til min store
sorg opdaget, at flintestenen var faldt av ved det voldsomme stt, jeg
netop hadde faat.

Det var ingen tid at spilde. Jeg hadde aandsnrvrelse nok til at huske
paa det gode fyrti, jeg hadde i mine ine, hvorfor jeg aapnet panden,
sigtet paa fuglene og slog saa av alle krfter med knyttet nve til mit
ene ie. (Baronens ine har bestandig vret usedvanlig ildfulde og de
tindrer isr, naar han fortller denne historie). Gnister i mngdevis
for ut, fngkruttet tndtes, skuddet gik av, og jeg skjt med et skud 50
vildnder, 25 stoknder og 3 kriknder.

Aandsnrvrelse er sjlen i alle mandige idrtter. Naar sjmnd og
soldater alene skylder den, at de slipper helskindet ut av faren, saa
har ogsaa jgeren ofte den at takke for sin lykke.

Saaledes husker jeg at jeg engang kom til et vand, hvor jeg opdaget
flere dusin nder, som dog laa altfor spredt til at jeg kunde haabe at
nedlgge noget nvnevrdig antal med mit gevr, isr da jeg til alt
uheld bare hadde et eneste skud igjen.

Jeg husket da, at jeg endnu hadde igjen av nisten et stykke skinke, som
laa i jagttasken. Denne fete bit fstet jeg til et grovt snre, som jeg
viklet op og knyttet sammen efter enderne, saa det blev meget lngere
end fr. Saa gjemte jeg mig i sivet ved bredden, kastet lokkematen ut og
fik snart til min store glde se en av nderne nrme sig og graadig
sluke fleskestykket.

De andre skyndte sig efter og da flesket var meget fedt, kom det likesaa
fort ut den anden vei, og da slukte nok en and det og saa en tredje og
saaledes allesammen den ene efter den anden. Paa nogen faa minutter
hadde saaledes flesket gaat igjennem alle nderne uten at snret var
gaat stykker, og nu sat de der som perler paa en snor. Jeg trak hele
bundten med megen glde ind til stranden, slynget snret nogen ganger om
livet og vendte saa nsen hjemover. Da jeg hadde gaat et stykke,
begyndte dette store jagtbytte at fles tungt, og jeg angret halvveis
paa at jeg ikke hadde niet mig med nogen frre, da en underlig hndelse
kom mig tilhjlp -- skjndt jeg ikke kan si andet, end at jeg i frste
ieblik blev endel forvirret ved det.

nderne begyndte igjen at bli levende efter den frste bedvelse og slog
med sine vinger; tilslut steg allesammen tilveirs og drog mig med sig.
Mange andre vilde i mit sted ha mistet aandsnrvrelsen, men jeg drog
fordel av omstndighetene saa godt jeg kunde og styrte med mine
frakkeskjter kursen hjem.

Da jeg var like over mit hus, blev sprsmaalet hvordan jeg skulde komme
ned uten at komme tilskade. Jeg vred da halsen om paa nderne, den ene
efter den anden, sank derved sagte ned og kom til min koks store
bestyrtelse gjennem skorstenspipen og ned i kjkkenet, hvor der
heldigvis ikke var tndt nogen ild.

Noget lignende hndte mig en anden gang med et kuld raphns. Jeg var
gaat ut for at prve en ny rifle og hadde brukt op alt mit hagel, da et
kuld raphns pludselig fli op like for nsen paa mig. nsket om at ha
nogen af dem paa mit aftensbord indga mig en god id. Jeg naadde det
sted, hvor flokken hadde slaat sig ned, ladet gevret hurtig med krudt,
tilspisset ladestokken og stak den ind i lpet istedetfor hagel. Saa gik
jeg mot raphnsene og i det ieblik de fli op, fyrte jeg og ladestokken
gik gjennem syv stykker som saaledes blev sat paa spid.

Det kan ikke ofte nok gjentas, mine herrer, at med snarraadighet hjlper
man sig frem under alle forhold i livet.

En anden gang hndte det, at jeg dypt inde i en skog i Rusland traf paa
en prgtig sort rv, hvis skind er saa vrdifuldt, at det vilde ha vret
synd og skam at delgge det ved et skud.

Rven stod tt ind til et stort tr. Jeg tok hurtig kulen ut av gevret
og ladet det istedet med en stor spiker, trykket av og traf dyret saa
godt, at halen blev spikret fast til tret. Saa gik jeg bort til den med
kniven i haanden, skar et dypt tversnit i panden og brukte saa min pisk
med slik kraft paa den, at den tilslut bokstavelig talt lp ut av sit
gode skind.

Ofte ser man, at lykken og tilfldet bter paa vore feiltagelser. Dette
fik jeg kort efter ovennvnte hndelse et merkelig bevis paa. Midt inde
i skogen traf jeg paa et vildsvin med sin unge, som travet like bak
hinanden. Min kule bommet men allikevel flygtet ungen som var den
frste, mens soen blev staaende uten at rre sig av flekken. Da jeg
niere underskte saken, fandt jeg at soen var blind, at hun holdt sin
unges hale mellem tnderne, og at ungen av barnlig kjrlighet til sin
gamle mor paa denne maate ledet hendes skridt. Min kule hadde gaat
imellem begge og truffet halen som var revet tversover, og mens ungen
hadde rendt sin vei, var soen blit staaende endnu tyggende paa halen.
Jeg tok derfor blot fat i halestumpen og ledet den gamle hjem uten den
mindste mie, og uten at det gamle hjlpelse dyr viste den ringeste
gjenstridighet eller frygt.

Vildsvin ansees med rette for at vre blandt de farligste og vildeste
dyr, man kan trffe paa, hvilket jeg nok fik fle, engang jeg traf et
slikt bst midt inde i skogen. Jeg var ulykkeligvis ikke belaget paa et
saadant mte, hvorfor jeg ikke kunde gjre andet end at skynde mig bak
et stort eketr, netop som dyret rettet et stt mot mig med en saadan
kraft, at dens hugtnder trngte igjennem tret, og den kunde hverken
gjenta sttet eller trkke tnderne tilbake. Aahaa, tnkte jeg, nu
har jeg dig, og jeg fik fat paa en sten, med hvilken jeg bide og
hamret tnderne slik, at det blev aldeles umulig for den at komme ls og
den pent maatte vente, til jeg kom tilbake fra nrmeste landsby, hvor
jeg hentet rep og kjrre for at faa den levende hjem, hvilket ogsaa
fuldstndig lykkedes mig.

I har sikkert, mine herrer, hrt tale om alle jgeres skyts-helgen,
Sankt Hubert, og om det dle kronvildt som viste sig for ham i skogen
med det hellige kors mellem sine horn.[1] Jeg har ydet denne helgen min
tribut hvert aar ved at flge hans eksempel og jeg har set hans hjort
vel tusen ganger avbildet enten i kirker eller paa broderier, saa at jeg
paa re og samvittighet som god jger ikke kan si enten der i fordums
tider virkelig har vret eller kanske endnu findes slike dyr med kors.
Jeg skal heller fortlle, hvad jeg har set med mine egne ine. En dag
som jeg alt hadde opbrukt baade kuler og hagel, mdte jeg en prgtig
kronhjort, som saa aldeles ubekymret paa mig, som om den kjendte til min
tomme hagelpung. Jeg ladet da bssen ieblikkelig med stenene av nogen
kirsebr, som jeg hadde gaat og suget paa. Saa fyrte jeg og traf dyret
midt i panden mellem hornene. Det vaklet, men hadde allikevel kraft nok
til at undfly.

[Footnote 1: St. Hubert var hertug i det frankiske rike og blev omvendt
til kristendommen, da han en langfredag var paa jagt og da traf en
hjort, som hadde et straalende kors mellem sine horn. Han blev aar 723
biskop i Lttich og hans minde blev sidenefter feiret hver 3dje november
med store jagtfester.

_O. a._ ]

Et aar eller to senere var jeg paa jagt i samme skog, da fik jeg se et
prgtig dyr med et fuldt utvokset kirsebrtr omtrent ti fot hit mellem
sine horn. Jeg gjenkjendte ieblikkelig fyren og betragtet den
naturligvis som min retmssige eiendom, idet jeg fldte den med et
velrettet skud, som paa engang gav mig baade stek og kirsebrsauce, for
tret var fuldt av den saftigste frugt, som jeg nogensinde har smakt.

Hvem vet, om ikke en eller anden hihellig jger eller kanske en jagende
biskop eller abbed kan ha skutt og plantet korset paa en lignende maate
mellem taggerne paa St. Huberts dyr?

Disse hellige mnd (av den katolske kirke naturligvis) har altid vret
kjendt for sin nidkjrhet til at plante kors og horn, og i et vanskelig
tilflde er man tilbielig til at gripe til ethvert middel for at hjlpe
sig ut av nden, heller end at la en gunstig leilighet undslippe. Jeg
har selv ofte befundet mig i slike vanskelige tilflde og har da altid
handlet efter ieblikkets indskydelse. Hvad sier De for eksempel til
flgende hndelse.

Jeg var en dag paa jagt i en av Polens uhyre skoger, og efter at ha
opbrukt alt mit krudt vendte jeg hjemover da mrket faldt paa. Da mtte
jeg pludselig en vldig bjrn, som med opsprret gap lot til at ville
gjre mit nrmere bekjendtskap. Jeg rotet i en fart gjennem alle mine
lommer i haab om at finde noget krutt og en kule, men forgjves.

Jeg fandt bare to reserveflintesten, og den ene slynget jeg da av alle
krfter ned i gjennem uhyrets digre gap. Den likte nok ikke dette for
den gjorde helt om, og idetsamme slynget jeg den anden sten ind den
motsatte vei, og det frembragte i sandhet en uanet virkning. Begge
stenene sttte mot hinanden inde i maven og slog ieblikkelig ild, saa
bjrnen fli i luften med et frygtelig brak.

Skjnt jeg saaledes kom helskindet fra det denne gang vilde jeg dog
ndig igjen vaage mig mot en bjrn uten andre forsvarsmidler.

Der synes at hvile en vanskjbne over mig i den henseende, at de mest
glubske og farligste dyr i almindelighet mter mig naar jeg er vrgels,
som om de instinktmssig ante det. Saaledes hndte det engang, just som
jeg hadde tat av flintestenen for at paastte en ny, at en uhyre bjrn
kom brummende mot mig. Jeg var aldeles hjlpels og hadde netop tid nok
til at klatre op i et tr for at redde mig. Ulykkeligvis faldt min
jagtkniv under opklatringen ned, saa jeg ikke hadde andet til at
paaskrue flinten med end mine fingre, som var aldeles utilstrkkelige,
da laasen var meget trg. Bjrnen la sig paa vagt under tret, og jeg
ventet hvert ieblik, at den skulde komme efter mig. Som jeg fr har
fortalt hadde jeg engang med held avfyrt mit gevr ved hjlp av mine
ines ild; men det middel synes jeg litet om, da jeg hadde faat en
heftig betndelse i iet av det, som endnu ikke var helbredet. Jeg
betragtet med begjrlige blik mit vaaben som laa paa sneen, men det
hjalp jo ingenting; men saa fik jeg pludselig et heldig indfald.

Mine herrer vet, at jgeren likesom filosofen bestandig har noget paa
rede haand. For mig har min jagttaske stedse vret det arsenal, som
forsyner mig med ethvert hjlpemiddel. Jeg rotet efter og fandt noget
hyssing, en kroket spiker og litt voks. Vokset var stivnet i kulden, saa
jeg maatte frst lgge det ind paa brystet for at blte det op. Spikeren
strk jeg saa over med voks, fstet den til hyssingen og firte den
ieblikkelig ned paa knivens haandtak.

Den sterke kulde gjorde, at spikeren ieblikkelig frs fast. Nu drog jeg
sagte og varsomt det noksaa tunge vaaben op med hyssingen. Med dettes
hjlp hadde jeg knapt gjort min rifle istand, fr bamsen begyndte at
klatre opover tret; men jeg mottok den nu med en saadan salve, at
lysten til at klatre forgik den for bestandig.

En anden gang kom en uhyre ulv saa uforvarende over mig, at jeg ingen
anden utvei kunde finde paa end rent instinktmssig at kjre min arm ned
igjennem dens svlg. For at den ikke skulde bite armen over, stak jeg
den helt ind til skulderen, men hvad skulde jeg saa gjre? Min stilling
var just ikke srdeles behagelig. Man tnke sig bare: ansigt til ansigt
med en ulv. Vi betragtet hinanden just ikke med de venligste blik, det
kan jeg forsikre. Hvis jeg trak min arm tilbake, vilde bstet fare endnu
mere rasende ind paa mig, det kunde jeg tydelig lse i dets gnistrende
ine.

Jeg tok derfor et godt tak i dens indvolder, vendte ut og ind paa dem
som paa en hanske, kastet den saa til jorden og lot den ligge, sig selv
til straf og andre til advarsel.

Samme middel vilde jeg ndig ha forskt overfor en gal hund, som kom
sttende efter mig i en av St. Petersburgs trangeste gater.

Redde sig hvo kan, tnkte jeg, kastet min pelsvrksfrakke og var inden
dre i et ieblik.

Jeg sendte min tjener ut for at hente frakken, og han hngte den ind i
garderoben til mine andre klr. Morgenen derefter da jeg sat og spiste
frokost, blev jeg hilig forbauset ved at hre min kammertjener Josef
rope:

For guds skyld, baronens frakke er blit gal.

Jeg sprang op, ilte ind i garderoben og fandt alle mine klr hulter til
bulter og nogen aldeles iturevet. Fyren hadde fuldstndig ret, frakken
var blit gal. Jeg kom netop tidsnok til at se den overfalde min fineste
selskapsdragt, som den rystet og tumlet med paa den ubarmhjertigste
maate.




                                  III.

                Anekdoter om baronens hunder og hester.


Alle disse merkelige oplevelser, mine herrer, som jeg nu har fortalt
Dem, faldt kun lykkelig ut ved hjlp av min aandsnrvrelse og mine
kraftige anstrengelser, hvilke egenskaper, som enhver vet, er aldeles
uundvrlige for den egte jger, soldat og sjmand. Det vilde i sandhet
vre en meget letsindig jger, admiral eller general, som altid vilde
stole paa et lykkelig tilflde eller sin gode lykke uten at bryde sig om
de forsigtighetsregler, som netop forebygger tilfldet, og uten i
forveien ved de bedste forholdsregler at sikre sig et heldig utfald. Jeg
har aldrig vret skjdesls hverken i den ene eller den anden henseende,
for jeg har altid ikke alene vret kjendt for mine udmerkede hester,
hunder og gevrer, men ogsaa for min dygtighet i at bruke dem, saa jeg
nok kan si uten at smigre mig selv, at jeg har skapt mig et
uforgjngelig navn i skog og mark.

Jeg skal ikke trtte Dem med lange beskrivelser av mine stalder, mit
hundehus eller min vaabensamling, men to av mine hunder var dog saa
udmerkede, at jeg aldrig kan glemme dem eller forbigaa dem i taushet.
Den ene var en fuglehund, som dag og nat var like nyttig, forstandig og
utrttelig. Om natten hngte jeg en lygte paa dens hale og jaget
saaledes godt, ja nsten bedre end paa lyse dagen.

En dag ikke lnge efter at jeg var blit gift, fik min hustru det indfald
at bli med paa jagt. Jeg red i forveien for at opspore noget vildt, og
det varte heller ikke lnge, fr min gode hund stod foran nogen hundrede
raphns. Jeg ventet imidlertid paa min hustru som skulde komme bakefter,
ledsaget av min forvalter og en tjener. Jeg ventet og ventet, men ingen
kom. Tilslut blev jeg ganske ngstelig og vendte om; men jeg var ikke
kommet halvveis, fr jeg hrte stnnen og ndrop, som syntes at komme
fra et sted i nrheten, og allikevel kunde jeg ikke opdage et levende
vsen. Jeg steg da av hesten, la ret til jorden og opdaget at lyden kom
nedenifra jorden. Jeg kjendte paa stemmerne min hustru, forvalteren og
tjeneren. Saa husket jeg ogsaa at det ikke langt borte var en kulgrube,
som jeg ganske nylig hadde latt aapne, og det kunde nu desvrre ikke
vre nogen tvil om den skjbne, som hadde rammet min hustru og hendes
ledsagere.

Fra nrmeste landsby fik jeg da i strste hast hentet alle
minearbeiderne, og med de strste anstrengelser lykkedes det os ogsaa
tilslut at faa draget dem op av gruben, som var over 100 fot dyp. Frst
blev tjeneren og hans hest bragt for dagens lys, saa forvalteren og
tilslut min hustru og hendes lille kleppert. Det merkeligste ved hele
saken var, at trods det frygtelige fald kom ingen -- hverken mennesker
eller dyr -- til nogen skade, med undtagelse av nogen ubetydelige
skrammer; men saa var de saa meget mere forskrkkede og rdde.

Det blev ikke noget mere av jagten den dag, som man nok kan forstaa, og
i forskrkkelsen glemte jeg aldeles hunden, og det maa ogsaa vre min
undskyldning for at jeg heller ikke husket paa den nste morgen, da jeg
maatte reise bort i vigtige forretninger som vilde komme til at holde
mig vk i fjorten dage. Jeg var neppe kommet hjem fr jeg savnet min
hund, Diana. Ingen av mine tjenere visste nogen besked om den, skjnt de
hadde skt overalt efter den. Tilslut fik jeg en god id. Du skal se,
tnkte jeg, at den endnu staar for raphnsene.

Jeg gav mig straks paa vei, fuld av haab, og ganske rigtig, da jeg kom
dit hvad saa jeg da? Min tispe paa samme sted hvor jeg hadde forlatt den
for fjorten dage siden.

Avance! ropte jeg.

Diana for frem og jeg fik fem og tyve i et skud. Men det stakkars dyr
var saa magert og utsultet, at det knapt hadde styrke til at komme bort
til mig. Jeg skulde heller ikke ha faat hunden hjem, hvis jeg ikke hadde
tat den foran paa sadelknappen, hvilket man nok kan forstaa at jeg
gjorde med den strste glde. Nogen dages hvile og god forpleining
bragte den i likesaa godt hold som fr, og nogen uker efter hjalp den
mig til at lse en gaade, som ellers sandsynligvis vilde vre forblit
uopklart for bestandig.

I to dage jaget jeg den samme hare; Diana opsporet den bestandig for mig
men det kunde aldrig lykkes mig at komme den paa skud. Jeg har set for
mange underlige ting til at tro paa hekseri; men jeg tilstaar at min
forstand stod stille overfor denne avskyelige hare. Tilsidst kom jeg dog
saa nr den, at jeg nsten kunde berre den med gevrmundingen, da den
gjorde en kolbtte og hvad sker da? Jo min hare hadde to par ben under
buken og to par paa ryggen. Naar derfor de underste var trtte, vendte
den helt rundt som en dygtig svmmer, som avvekslende svmmer paa maven
og ryggen, og lp saa videre paa de andre med friske krfter. Jeg har
aldrig senere set en lignende hare, og jeg skulde sikkert nok heller
ikke ha faat fat i den uten med en slik hund som Diana.

Den var saa merkelig overlegen alle andre hunder, at jeg uten frygt for
at bli beskyldt for overdrivelse skulde erklre den for at vre uten
like, hvis jeg ikke hadde hat en mynde som kunde kappes med den.

Mynden var ikke saa merkvrdig paa grund av sit utseende, som paa grund
av sin rent utrolige hurtighet. Hadde I, mine herrer, set den jage,
vilde I sikkert likesom jeg, ha beundret og elsket den og fundet det
ganske naturlig, at jeg tilbragte saa megen tid i dens selskap. Den lp
saa hurtig og saa lnge i min tjeneste, at den slet det underste led av
benene av sig, men jeg fik allikevel god nytte av den ogsaa da, nemlig
som grevlingehund.

Engang denne hund skulde hvalpe, var vi ute paa jagt sammen og trods
alle mine forsk paa at holde den tilbake, lp den saa hurtig som
nogensinde, denne gang efter en, som det forekom mig, ualmindelig tyk
hare som den hadde opsnust. Det var med nd og neppe at jeg i avstand
kunde flge den tilhest. Paa engang hrte jeg et glam som av et helt
hundekobbel, men saa svakt og fint, at jeg ikke kunde skjnne hvad det
var. Men da jeg indhentet hunden, fik jeg se et hist vidunderlig syn.
Baade hunden og haren hadde kastet i fuldt lp, og der var just likesaa
mange hareunger som hvalper! Indstinktmssig tok de smaa harer flugten,
og av samme aarsak satte hvalperne efter og fanget dem, og saaledes
sluttet jeg jagten med seks harer og seks hunder, skjnt jeg begyndte
med n.

Jeg tnker paa denne min vidunderlige tispe med den samme fornielse og
glde, som paa en prgtig lithauisk hest, som intet guld kunde ha
opveidd. Jeg fik den ved en leilighet, da jeg til megen hder for mig
fik anledning til at vise min frdighet i ridekunsten. Jeg var som gjest
paa grev Przobosskys prgtige slot i Lithauen, og sat en dag sammen med
damerne ved tebordet, mens herrerne var nede i gaarden for at se paa en
ung hest av arabisk blod som netop var kommet fra stutteriet.

Pludselig blev vi opskrmt av ndrop, og da jeg skyndte mig ut, saa jeg
at hesten var saa vild og ubndig at den hadde kastet sin rytter av
salen, og ingen turde nrme sig den. De mest uforfrdede ryttere stod
der bleke og motfaldne, og ingen visste hvordan de skulde bre sig ad,
da jeg med et eneste sprang kastet mig op paa hestens ryg og ved at
overraske den slik, ikke alene skrmte den, men ogsaa tvang den -- ved
at opbyde al min ridekunst -- til lydighet, og inden fem minutter var
den fielig og from som et lam. For at vise damerne dette og for at
spare dem for undig angst, tvang jeg hesten til at stte ind igjennem
et av vinduerne i salen. Der red jeg rundt vrelset flere ganger baade i
skridt, trav og gallop, og tilslut satte vi op paa tebordet, hvor den
gjennemgik hele den hiere rideskole, hvilket moret damerne
overordentlig.

Min hest viste sig saa velopdragen og frte sig saa behndig, at den
ikke slog istykker det mindste, hverken av glas eller porceln. Dette
gjorde ikke alene paa damerne, men ogsaa paa greven et saa gunstig
indtryk, at han med sin sedvanlige hflighet bad mig motta hesten og
fre den til seier og re i det felttog mot tyrkerne, som jeg skulde
delta i under anfrsel av grev Mnnich.




                                  IV.

                      Eventyr i den tyrkiske krig.


Jeg kunde virkelig ikke ha faat en mere nyttig eller kjrkommen gave ved
begyndelsen av det felttog, hvormed min lpebane som kriger begyndte. En
hest paa engang saa from, livfuld og fyrig -- baade et lam og en
Bucephalus i en skapning -- maatte jo altid bringe mig til at erindre en
soldats pligter, og fik mig ogsaa ofte til at tnke paa den unge
Aleksander og hans bedrifter som hrmand. Hensigten med krigen var at
gjenoprette den russiske hrs anseelse, som hadde faat et litet knk ved
czar Peters siste felttog ved Pruth, og denne hensigt blev ogsaa naadd
ved flere meget anstrengende og glimrende felttog under anfrsel av den
bermte feltherre, som jeg fr har nvnt.

Beskedenhet forbyr en underordnet at tilegne sig nogen andel i store
seire eller bedrifter, som blir regnet den kommanderende general til
re, hvor middelmaadig han end er; ja man ser endog at ren blir
tilskrevet den hjemmevrende konge, dronning eller krigsminister, skjnt
de sandsynligvis aldrig har lugtet krutt uten ved parade og aldrig set
andre valpladser end velsesleire. Jeg vil derfor ikke tilegne mig nogen
andel i den hder, vi hstet under vore talrige felttog mot fienden. Vi
gjorde alle vor pligt som i soldatens, fdrelandsvennens og den tapre
mands sprog overhodet har en ganske anden betydning, end rkeslse
kandestperpolitikere kan gjre sig noget begrep om. Da jeg hadde faat
befaling over et husarregiment, blev jeg sendt paa flere tog med ordre
til at handle efter bedste skjn, og den hder som vi da indla os, kan
vel ikke godt bli tilregnet andre end mig og de tapre folk, som jeg
frte til strid og seier.

Den dag vi drev tyrkerne tilbake til Oczakow, var jeg i hrens fortrav
og hadde en meget varm dag. Min fyrige lithauiske ganger hadde den dag
nr bragt mig i en slem knipe. Jeg var stillet paa en fremskutt post
langt fra hovedstyrken og fik da se en avdeling av fienden komme imot
mig indhyllet i en stvsky, som gjorde det umulig for mig at se
hvormange de var, eller hvad deres hensigt var. At indhylle os i en
lignende stvsky, vilde ikke ha gjort mig klokere og var litet
hensigtsvarende. Jeg lot derfor mine forposter ride ut til hire og
venstre med befaling at stve saa meget som mulig, mens jeg selv red
nrmere for at iagtta dem. Utfaldet svarte ogsaa til forventningerne.
Mine forposter bragte forvirring og uorden i fiendens rkker. Da jeg
derfor med hovedstyrken gjorde et voldsomt anfald paa dem, adsplittet vi
dem fuldstndig og anrettet et frygtelig nederlag blandt dem, saa de
snart flygtet alt hvad de kunde. Vi forfulgte dem ikke alene til den
befstede by i deres tilbaketogslinje, men endog tversigjennem den, og
det overgik vore dristigste forventninger.

Min hest fli som vinden, saa jeg kom langt foran mine folk, og da jeg
saa fienden i hast flygte ut igjennem den motsatte port, fandt jeg at
det var fornuftigst at stanse paa torvet og la mine folk samles der; men
jeg blev hist forbauset ved hverken at kunne opdage en eneste husar
eller trompeter. Jager de gjennem de vrige gater, eller hvad kan der
vre blit av dem? Iallefald kunde de ikke vre langt borte og maatte
snart forene sig med mig. I forventning herom lot jeg min anpustne hest
drikke av en springbrnd paa torvet. Den drak med en overordentlig
begjrlighet og lot aldrig til at bli utrst, hvilket var naturlig nok,
for da jeg saa mig nok en gang om efter mine folk, hvad tror dere jeg da
blev var? Hele min hests bakdel var vk, som skaaret med en kniv! Vandet
strmmet derfor likesaa fort ut igjen som det kom ind, uten at hesten
beholdt en draape derav. Hvordan var min stakkars hest kommet i en slik
tilstand? Jeg grublet endnu forgjves derover, da min gamle vagtmester
kom til og efter i de sterkeste uttryk at ha uttrykt sin glde ved at se
mig i sikkerhet, gav han mig flgende forklaring:

Da jeg hovedkulds trngte ind i fstningen sammen med den flygtende
fiende, lot forsvarerne pludselig porten falde og den skar min hest
tversover. Bakdelen hadde da ved uophrlig at sparke og spnde
foraarsaget et frygtelig mandefald blandt fienden, men da den fandt det
umulig at komme ind i fstningen, hadde den begit sig til en nrliggende
eng, hvor jeg uten tvil kunde finde den. Jeg vendte da ieblikkelig om,
og fordelen bar mig i gallop til engen hvor jeg til min store glde
fandt den muntert grssende sammen med en del andre hester.

Efter slike haandgripelige beviser paa, at begge dele endnu var i live,
sendte jeg bud til vor dyrlge som uten at tape et ieblik sydde begge
sammen med det frste som var ved haanden, hvilket tilfldigvis var
tynde grener og unge skud av laurbr.

Da nu dette svre saar blev lgt, hndte noget som ikke godt kunde
trffe nogen anden end min glorvrdige hest. De unge skud skjt nemlig
rot i dens legeme, de vokste og dannet tilslut likesom en lvhytte over
mig, saa at jeg siden efter kunde delta i mange tog i skyggen av mine
egne og min hests laurbr.

En liten ubehagelighet som denne vaabendaad forvoldte mig, maa jeg ogsaa
fortlle.

Jeg hadde svunget mit sverd mot fienden saa lnge og saa kraftig, at min
arm uvilkaarlig gjorde den samme bevgelse lnge efter at fienden var
forsvundet. Jeg var saa rd for at tilfie mig selv eller nogen av mine
folk naar de kom nr mig, nogen skade, at jeg var ndt til at bre armen
i bind en ukes tid, aldeles som om jeg skulde ha saaret mig.

En mand som har vist sig at kunne utfre slike bedrifter som jeg med min
litauer, kan man vel ogsaa tro istand til at utfre en anden daad som
ved frste iekast synes at hre til umuligheterne, og som jeg selv
vilde ha hat mine tvil om, hvis jeg hadde hrt den fortlle. Vi beleiret
en by hvis navn jeg har glemt, og det var vor general meget
magtpaaliggende at faa vite, hvordan tilstanden var inde i byen. Det
syntes at vre umulig at trnge ind i den; ti man maatte passere frst
forposterne, saa utenverkerne og tilslut selve befstningerne. Heller
ikke fandtes der en sjl som vilde paata sig dette hverv. Maaske litt
for forfngelig av min krigerdygtighet, men vel ogsaa av tjenesteiver,
besluttet jeg at anstille et forsk og stillet mig i den hensigt ved
siden av en av de strste kanoner. Da den blev avfyrt, hoppet jeg op paa
kulen for paa den maate at komme ind i fstningen; men da jeg var kommet
halvveis, begyndte jeg at overtnke saken. Hm, tnkte jeg, komme ind
kan du nok, men hvordan for pokker vil du bre dig ad med at komme
tilbake? Du vil bli tat for en spion og hngt i det hieste tr og det
er en plads, som ikke anstaar en Mnchhausen. Paa grund av disse og
lignende likesaa hyggelige betragtninger som jeg anstillet, passet jeg
paa da en kule fra fstningen strk like forbi mig, og hoppet bort paa
denne. Saaledes kom jeg tilbake til mine venner, vistnok uten at ha
utfrt mit rinde, men dog sund og hel.

Min hest var ikke mindre flink end jeg i den hiere gymnastik. Hverken
hkker, diger eller noget andet kunde stanse den, overalt gik den like
frem. En dag forfulgte jeg en hare; denne fik det indfald at stte
tversover landeveien, men i det samme kom ogsaa en herskapsvogn kjrende
forbi, med to vakre damer ind i. Min hest lot sig dog ikke stanse, men
sprang tvers igjennem vognens aapne vinduer med slik fart, at det var
saa vidt jeg fik tat hatten av mig og be damerne undskylde min hist
utidige paatrngenhet.

En anden gang skulde jeg stte tvers over en sump; men da jeg var kommet
midt over den, fandt jeg avstanden lngere, end jeg hadde trodd og
vendte derfor om i luften for at ta bedre tilsprang, men forregnet mig
ogsaa nu og faldt i til halsen. Sikkert hadde jeg fundet en fortidlig
dd, om jeg ikke ved hjlp av min armstyrke hadde lftet mig selv og min
hest, som jeg holdt fast ved knrne, op ved min haarpisk.

Denne maate at dra sig ut av en forlegenhet, synes jeg fortjener
almindelig opmerksomhet og jeg vil isr anbefale den til alle som har
sat sin lid til store herrers lfter.




                                   V.

              Eventyr i tyrkisk slaveri og paa hjemreisen.


Trods alt mit mod og trods alle mine og min hests udmerkede egenskaper
var jeg dog engang saa uheldig under krigen med tyrkerne at bli
overmandet og tat til krigsfange. Og hvad vrre var, jeg blev solgt som
slave, hvilket er meget almindelig hos tyrkerne.

Mit daglige arbeide i denne min fornedrelsens stand var ikke haardt
eller anstrengende, men derimot ganske forunderlig og kjedsommelig nok.
Jeg drev nemlig hver morgen sultanens bier paa grs, vogtet dem hele
dagen og drev dem om aftenen hjem igjen til kuberne. En aften manglet
jeg en bi, men ved at ske efter den, opdaget jeg at to bjrner holdt
paa at rive i hver av dens vinger for at komme til den honning som den
indeholdt. Jeg hadde intet andet vaaben end den slvks, som sultanens
gartnere brer som tegn paa sin vrdighet. Jeg kastet den efter rverne
for at skrmme den, og befridde ogsaa paa den maate min stakkars bi; men
jeg kastet uheldigvis med saa stor kraft, at ksen som fik en gal
retning, for videre og ikke stanset fr den naadde maanen.

Hvorledes skulde jeg nu bre mig ad med at faa den igjen? Jeg kom da
heldigvis til at huske paa at jeg etsteds hadde lst, at tyrkiske bnner
vokser uhyre hurtig og kan opnaa en utrolig hide. Jeg plantet da straks
en; den skjt rot og vokste med slik fart, at den snart slynget sig om
en av maanens horn. Jeg klatret op ad den og naadde ogsaa i sikkerhet
maanen, men maatte lete lnge fr jeg fandt ksen, hvilket aldeles ikke
var let paa et sted, hvor alting skinner som slv. Tilslut fandt jeg den
dog liggende paa en haug med hakkelse og hi. Nu skulde jeg da se til at
vende tilbake; men uheldigvis hadde solen optrket min bnnestngel, saa
jeg fik nok se til at finde paa et andet raad. Jeg fandt da paa at
tvinde et taug av hakkelse, gjorde det saa tykt og langt som jeg kunde,
fstet det ved et av maanens horn og begav mig saa paa vei. Eftersom jeg
klatret ned, kappet jeg av den vre ende av tauget, som jeg ikke lngere
hadde bruk for, skjtet paa den nederste ende og kom saaledes et godt
stykke ned. Tauget blev naturligvis ikke bedre av denne evindelige
paaskjtning, saa det brast, da jeg vel kunde vre en fire, fem mil over
jorden. Jeg faldt mot jorden med slik voldsomhet, at jeg aldeles mistet
bevistheten, og da jeg kom til mig selv igjen, fandt jeg at jeg at hadde
slaat et hul, som var omtrent atten favner dypt.

Jeg kom mig snart, men kunde ikke begripe hvordan jeg skulde komme op
igjen. Dog viste sig her som saa ofte ellers, at nden er mor til
opfindsomhet. Jeg gravet et slags trappetrin med mine negler (baronens
negler var da 40 aar gamle) og kom saaledes misommelig op igjen,
hvorpaa jeg optok min forrige bestilling. Belrt av denne dyrekjpte
erfaring opfandt jeg en bedre maate at bli kvit bjrnene paa, dersom
bekjendt forekommer i store mngder i Tyrkiet og som aldrig vilde la
mine stakkars bier vre i fred. En aften oversmurte jeg en vognstang med
et tykt lag med honning og la mig saa i bakhold i nrheten for at se,
hvad der vilde hnde. En uhyre stor bjrn blev tiltrukket av
honninglugten og begyndte at slikke stangen med en saadan graadighet, at
den slikket den tversigjennem hals og mave og ut paa den anden side. Da
den saaledes var godt og vel spiddet, lp jeg til og drev en svr plug
gjennem stanghullet og hindret den saaledes i at vende tilbake. Jeg lot
den bli staaende der hele natten, og da sultanen nste morgen
tilfldigvis kom forbi mens han rkte sin morgenpipe og fik se det puds,
jeg hadde spillet bjrnen, var han nr ved at d av latter over et saa
pudsig syn.

Snart efter blev freden sluttet mellem Tyrkiet og Rusland, og jeg blev
tillikemed endel andre krigsfanger sendt hjem til St. Petersburg. Jeg
tok avsked fra russisk tjeneste paa den tid, da den hist besynderlige
revolution fandt sted, hvorved barnekeiseren i sin vugge, hans mor og
hendes far, hertugen av Brunsvig, feltmarskalk Mnnich og mange andre
blev forvist til Sibirien. Paa min vei hjemover hadde jeg mange flere
besvrligheter, end da jeg reiste ut, ti vinteren var det aar saa kold,
at selv solen fik frostblemmer, hvilket endnu tydelig kan sees paa dens
ansigt.

Jeg reiste med deligencen, og da vi kom ind i en hulvei, paala jeg
kusken at blse sterkt i hornet, forat vi kunde undgaa at mte nogen i
denne trange vei. Han blaaste saa han blev ganske blaa i ansigtet, men
uten at kunne faa en eneste tone frem, hvilket var os allesammen ganske
uforklarlig og meget ubehagelig, for snart efter kom en anden vogn imot
os. Veien var saa smal at det var aldeles ugjrlig at komme forbi
hinanden. Jeg hoppet derfor ut av vognen og begyndte at spnde hestene
fra. Saa tok jeg vognen med alt, hvad deri var, paa nakken og hoppet
over en ni fot hi hk ind paa en mark og over hkken ut paa veien igjen
et stykke nedenfor den anden vogn. Naar man betnker vognens tyngde, saa
kan jeg forsikre at det just ikke var det letteste arbeide. Derpaa tok
jeg hestene, en under hver arm, og i to vendinger bar jeg dem paa samme
maate bort til vognen, lot kusken spnde for og fortsatte veien til det
vertshus, hvor vi skulde overnatte.

Jeg skulde ogsaa ha fortalt, at en av hestene var nsten bare en fole og
meget livlig, og den likte nok ikke denne slags bevgelse, for den
begyndte at sparke og bite; men jeg fik den til at vre rolig ved at
stikke dens bakben ned i min frakkelomme. Da vi var kommet til
vertshuset, forfrisket vi os ved et godt aftensmaaltid; kusken hang sit
horn paa en knag paa vggen og vi satte os likeoverfor hinanden. Paa
engang hrte vi: Tatra tatra tatra ta! Nu opdaget vi grunden til at
kusken ei hadde vret istand til at faa en eneste lyd ut av hornet;
tonerne var frosset fast i hornet, og det var naturlig nok, at de nu lot
sig hre da de tinte op. Den gode mand kunde saaledes til megen re for
sig underholde os en god stund med forskjellige melodier uten at stte
hornet til munden, saasom: Kongen av Prisens marsch! Over berg og
dale og mange andre yndede melodier og tilslut aftensalmen: Nu hviler
hele jorden. Dermed ophrte denne aftenunderholdning og jeg faar gjre
det samme med mine russiske reiser.

De fleste reisende har den slemme vane naar de fortller sine
oplevelser, at lgge til meget mere end de virkelig har set. Man kan da
ikke undre sig paa, at tilhrere og lsere undertiden begynder at faa
tvil om deres sandruhet. Men hvis nogen her i selskapet skulde vre
fristet til at tvile paa sandheten av de tildragelser, jeg nu har
fortalt, da beklager jeg ham meget og vil ogsaa fle mig dypt saaret ved
denne mangel paa tillit, men jeg vil tillike raade vedkommende til at
forlate selskapet, fr jeg begynder paa mine sjeventyr, for de er endnu
mere vidunderlige og dog paa min re likesaa sandfrdige som de nu
skildrede.




                                  VI.

             Baron von Mnchhausens eventyrlige sjreiser.


Den frste gang, jeg reiste utenlands, var lang tid fr den russiske
reise, hvis merkeligste hndelser jeg nylig har hat den re at berette.

Jeg var i den alder da man ligger i proces med gaasen, som min morbror,
en husaroberst med de strste mustascher som nogen endnu har baaret,
pleide at si for spk; det vil si, det var uavgjort om det fine dun som
bedkket min hake, skulde bli til skjg eller fjr. Det var da at reiser
tilsjs blev mine lngslers drmmer. Min far hadde selv tilbragt en stor
del av sin ungdom paa reiser, og han pleide at forkorte de lange
vinteraftener for os med at fortlle om sine oplevelser, hvilket han
gjorde paa en enkel og fordringsls maate.

Jeg skal kanske siden ha den re at berette nogen av hans fortllinger.

Saa kan jeg da med skjl si, at baade fdselen og opdragelsen i like
maate har bidraget til at nre denne min tilbielighet for reiselivet.
Jeg grep enhver leilighet til at tale min sak, men bestandig forgjves.
Hvis jeg engang imellem kunde rokke min fars beslutning, saa kunde jeg
vre viss paa at min mor og mine tanter la sig imellem, saa jeg
bestandig tapte enhver fordel, som jeg kunde ha vundet.

Tilsidst sendte skjbnen mig tilhjlp en av min mors slgtninger som
avla os et besk.

Jeg blev snart hans yndling; han fortalte mig, at jeg var en kjk gut,
og at han vilde gjre alt for at mit nske skulde bli opfyldt. Hans
veltalenhet gjorde mere virkning end min egen, og efter mange sprsmaal,
indvendinger og utflugter, blev det tilslut bestemt at jeg skulde faa
flge med ham til Ceylon, hvor hans farbror var guvernr.

Vi avseilet fra Amsterdam med meget vigtige depecher fra de hollandske
generalstater. Vor reise udmerket sig ikke ved merkelige tildragelser,
med undtagelse av en storm, som jeg maa ofre nogen ord paa, paa grund av
de merkelige flger som den hadde.

Orkanen brt ls, just som vi hadde kastet anker ved kysten av et stort
rike for at indta vand og ved, og den raste med slik voldsomhet, at en
hel skog av uhyre store trr blev rykket op med roten og slynget op i
luften. De blev kastet i en saadan hide, at de strste trr kun syntes
os at vre som smaa dun, som man undertiden ser flyve omkring i luften.
Men det hadde ikke saa farlige virkninger endda, for straks stormen
stilnet av faldt ethvert tr ned paa sin gamle plads hvor roten
ieblikkelig fstnet, med undtagelse av et eneste og tilmed det strste
av dem allesammen.

I det ieblik da dette tr blev rykket op, var et egtepar ivrig ifrd
med at plukke agurker av dets grener, for i den del av verden vokser
agurker paa trr.

De brave folk fandt sig i sin skjbne med beundringsvrdig taalmod, men
deres vgt foraarsaket, at tret forandret retning og faldt ned paa
jorden efter hele sin lngde. Nu maa De vite at provinsens statholder
hadde forlatt sin bolig, som alle der pleier at gjre under en orkan, av
frygt for at bli begravet under sit slots ruiner. Da orkanen stilnet av,
vendte han tilbake gjennem sin have, da tret faldt ned paa ham og
lykkeligvis slog ham ihjel.

Lykkeligvis?

Ja, lykkeligvis, mine herrer, for statholderen var med Deres tilladelse
den skammeligste tyran. Alle provinsens indbyggere, hans egne yndlinger
iberegnet, var de elendigste skapninger under solen. Uhyre forraad laa
og raatnet i lader og forraadshus, mens folket som han hadde utsuget,
holdt paa at d av hunger. Han hadde intet at frygte av fremmede
voldsmnd, og dog utskrev han alle unge mnd for med vold og magt at
gjre helter av dem, og naar de saa var oplrt, solgte han hele
samlingen til histbydende, for at kunne ophope nye millioner til de
millioner som hans far hadde efterlatt ham. Man fortalte os at han hadde
lrt denne uhrte fremgangsmaate paa en reise til Norden. Endskjndt vi
var store patrioter, saa gjorde vi dog intet forsk paa at gjendrive
denne paastand, da en reise til Norden for disse mennesker likesaavel
kunde bety til de canariske er som til Grnland; men vi hadde forresten
mange andre grunder til ikke at indlate os paa dette emne. I taknemlig
ihukommelse av de store tjenester som dette agurkplukkende par hadde
bevist sit land, indgav samtlige indbyggere en underdanigst anskning
til regjeringen om at faa manden utnvnt til hans efterflger, hvilket
ogsaa naadigst blev indvilget. Vistnok hadde disse brave folk paa sin
ufrivillige luftreise kommet solen saa nr, at denne vor lyskildes
blndende glans hadde omtrent utslukket baade deres ytre og indre lys;
men de styrte derfor kun saa meget desto bedre, og ingen spiste
sidenefter agurker der i landet uten at rope: Himlen bevare vor
statholder!

Efter at ha utbedret den skade, som stormen hadde tilfiet vort skib og
overvret festmaaltidet til re for den nye statholder, avseilet vi med
gunstig vind og kastet anker ved Ceylon efter seks ukers forlp. Da vi
hadde vret der omtrent fjorten dage, spurte guvernrens ldste sn mig
om jeg vilde gaa paa jagt med ham, et tilbud som jeg mottok med megen
glde. Min ven var stor og sterk og vant til klimaets utaalelige hete,
mens jeg snart blev trt og derfor var et godt stykke bakefter ham da vi
naadde skogen.

Jeg vilde just til at stte mig ned for at hvile ved den bratte bred av
en elv, som en stund hadde fstet min opmerksomhet, da jeg med et fik
hre et forfrdelig brl bak mig. Jeg saa mig om, og man kan tnke sig
min forfrdelse ved at se en uhyre lve komme imot mig, og i hvis ansigt
jeg tydelig kunde se en allernaadigst beslutning om at ta mig til
frokost uten at sprre mig om lov.

Min bsse var bare ladd med hagl, og desuten hadde jeg hverken tid eller
aandsnrvrelse nok til at betnke mig. Jeg sigtet paa den, da jeg
haabet om end ikke at saare den, da idetmindste at kunne skrmme den.
Men bstet kom rasende imot mig, som om det hadde forstaat hvad min
hensigt var. Jeg blev da aldeles fra mig selv, kastet bssen og forskte
rent instinktmssig at flygte. Jeg gyser endnu, naar jeg tnker paa det
syn som da mdte mig. Nogen skridt foran mig laa en uhyre krokodille med
aapent gap for at sluke mig.

Forestil Dem, mine herrer, min frygtelige stilling: bak mig lven, foran
mig krokodillen, tilvenstre en rivende strm, tilhire en frygtelig
avgrund som jeg bakefter fik hre, var fuld av giftige ormer.

Det svimlet for mig, og bevidstls faldt jeg til jorden. Jeg er sikker
paa at endog Herkules vilde ha gjort det samme i min stilling.

En eneste tanke stod endnu klar for mig, og det var at jeg det nste
ieblik kunde vente at kjende den rasende lves tnder eller at bli
opslukt av krokodillen. Nogen sekunder forlp, da hrte jeg et sterkt
bulder, hvorefter det blev aldeles stille. Om en stund vovet jeg at
lfte hodet, og hvad tror I vel jeg saa?

Jo, til min uutsigelige glde fandt jeg, at lven hadde sprunget over
mig i det ieblik da jeg faldt, og like ind i krokodillens aapne gap.
Dens hode var kommet ned i krokodillens svlg, og begge arbeidet av alle
krfter for at komme ls. Jeg sprang straks op, drog min hirschfnger og
skilte med et eneste hug lvens hode fra kroppen, som blev liggende ved
mine ftter. Derpaa sttte jeg med bssekolben hodet saa langt jeg
kunde, ned i gapet paa krokodillen, som derved blev kvalt i et ieblik.

En liten stund efter denne min glimrende seir, kom min ven til, da han
var blit urolig over mit lange fravr. Han lyknsket mig paa det
varmeste, og vi maalte nu krokodillen som vi fandt var firti fot og syv
tommer lang.

Saasnart guvernren fik hre om denne merkelige jagthndelse, sendte han
en vogn og folk for at hente begge dyrene.

Jeg fik en bundtmaker der paa stedet til at gjre mig en hel del
tobakspunger av lvens hud, og forrte bort en del til mine bekjendte
paa Ceylon. Ved min tilbakekomst til Holland skjnket jeg resten dels
til borgermesteren i Amsterdam, dels til nogen kjbmnd, for at bevidne
dem min srdeles agtelse, formedelst disse herrers almindelig bekjendte
tilbielighet til at stte det almene bedste fremfor sin egen vinding.

Krokodillens hud blev utstoppet paa sdvanlig vis, og den utgjr nu en
av de strste prydelser for Amsterdams museum. Vaktmesteren paa stedet
fortller alle beskende mit eventyr. Jeg maa imidlertid si, at han
desvrre tilfier en hel del, som aldeles ikke bidrager til
fortllingens trovrdighet. Saaledes bruker han f. eks. at berette, at
lven rendte tvers igjennem krokodillens legeme, og at den just skulde
til at rende ut gjennem den anden ende, da den verdensbermte baron
avhugget dens hode og tillike tre fot av krokodillens hale. Krokodillen,
fortstter den brave vaktmester, blev da saa forarget over tapet av sin
hale at den vendte helt rundt, snappet hirschfngeren ut av baronens
haand og slukte den med slik voldsomhet, at den gik tversigjennem
hjertet saa den kreperte paa flekken.

Jeg behver ikke at si, mine herrer, at jeg er meget kjed over denne
slyngels uforskammethet. Vi lever jo i en saa vantro tid, at folk som
ikke kjender mig, kunde komme til at tvile paa sandfrdigheten av mine
oplevelser, bare for slike paatagelige lgners skyld, og jeg kan ikke
andet end si at slikt er i hi grad saarende for en mand av re.




                                  VII.

                            Anden sjreise.


I 1776 indskibet jeg mig i Portsmouth paa et frsteklasses linjeskib paa
100 kanoner og med 1400 mands bestning, og vor bestemmelse var
Nord-Amerika. Jeg kunde her berette adskillige hndelser fra mit ophold
i England; men jeg vil heller gjre det senere. Flgende maa jeg dog
omtale i forbigaaende. Jeg hadde en dag den fornielse og re at se hans
majestt kjre i al sin pomp i sin stadsvogn for at aapne parlamentet.
Paa bukken sat en uhyre tyk kusk, i hvis skjg Englands vaaben var
klippet paa den mest kunstfrdige maate, mens han med sin svpe smeldte
et tydelig G. R. (Georg Rex).

Hvad vor reise angaar, saa hndte intet av betydning fr vi var omtrent
300 mil fra St. Lorensfloden, da skibet sttte med frygtelig voldsomhet
paa noget som vi antok var en klippe. Loddet blev kastet; men vi kunde
ikke trffe bund med en 300 favners line. Hvad som gjorde hndelsen
endnu mere ubegripelig var, at sttet var saa voldsomt, at vi mistet
roret, brak baugsprydet av og splintret masterne fra toppen til dkket,
og to av dem gik overbord.

En stakkars fyr som var tilveis, ifrd med at beslaa store
mrsseilsskjte, blev slynget mindst tre mil fra skibet; men han frelste
heldigvis livet, da han underveis fik tak i nebbet paa en stormfugl som
holdt ham oppe, til man kom ut og fik tat ham op i en baat. Et andet
bevis paa sttets voldsomhet var den kraft, hvormed folk som befandt sig
paa mellemdkket, blev slynget mot dkket over deres hode. Mit hode blev
derved sttt ned i maven, hvilken stilling det beholdt i flere maaneder.

Mens vi andre forundret os over grunden til dette stt og hele skibet
endnu var i et eneste rre, blev med engang alt forklart. Vi fik nemlig
ie paa en uhyre hval, som hadde ligget og dset en seksten fot under
overflaten. Dyret var blit saa rgerlig over den forstyrrelse som vort
skib hadde foranlediget, da roret i forbifarten hadde skrapet det paa
nsen, at det slog snder og sammen hele galleriet og en del av
agterspeilet med sin halefinne, tok derpaa pliktankret som hang i
forstavnen, mellem sine tnder og svmmet mindst 60 mil avsted med
skibet med en fart av 12 mil i timen, da lykkeligvis tauget brast og vi
blev kvit baade hvalen og ankret. Paa vor tilbakereise til Europa nogen
maaneder senere fandt vi den samme hval flytende dd paa havet, bare
nogen faa mil fra det sted, hvor vi frst hadde truffet den. Vi maalte
den og den var uten overdrivelse nsten en halv mil lang. Da vi bare
kunde ta en del av et slikt uhyre ombord, satte vi baatene ut og skar
med meget strv hodet av, hvor vi til vor store glde fandt ankret og
omtrent firti favner av kabelet skjult i en hul tand paa venstre side
like under tungen. Dette var den eneste merkelige begivenhet paa reisen.

Dog en ting hadde jeg nr glemt; mens hvalen lp avsted med skibet,
sprang dette lk og vandet fosset ind med slik voldsomhet, at alle vore
pumper ikke hadde kunnet holde os oven vande i en halv time. Heldigvis
var jeg den frste som opdaget lkken. Jeg saa at der var et stort hul,
omtrent en fot i diameter. De vil ikke forundre Dem over at jeg fler
mig litt stolt ved tanken om, at dette prgtige skib med hele dets
bestning blev frelst ved en lykkelig tanke som faldt mig ind. Jeg satte
mig ned og fyldte derved lkken fuldstndig.

Man vil ikke forundre sig herover, naar jeg fortller at jeg baade paa
fdrene og mdrene side nedstammer fra vestfalske og hollandske
forfdre. Min stilling blev mig tilslut noget kold, for vandet trngte
gjennem mine ikke meget tykke klr, men Mnchhausen trodser alt, naar
det gjlder at utfre en refuld bedrift.




                                 VIII.

                            Tredje sjreise.


Jeg var engang i Middelhavet i stor fare for at komme ut av verden paa
en forunderlig maate. Jeg badet mig en sommer-eftermiddag i dette
herlige hav i nrheten av Marseille, da jeg saa en uhyre hai komme
sttende imot mig med sit gap vidt opsprret. Her var ingen tid at
spilde og at komme vk var umulig. Jeg gjorde mig da saa liten som mulig
ved at slutte mine ben sammen og presse armene langs siden, hvorved jeg
opnaadde at kunne smyge mig mellem dens tnder og like ned i buken, hvor
det var belgmrkt, men forvrig ganske varmt og behagelig. Jeg
spekulerte paa, hvordan jeg skulde komme ut igjen og fandt paa at naar
jeg gjorde mig svrt ubehagelig, vilde den vel vre glad ved at bli mig
kvit.

Da jeg hadde rundelig plads, begyndte jeg at hoppe, stupe kraake og
slikt noget, men intet synes at vre den saa ubehagelig som en lystig
skotsk ril. Den begyndte da at brle ganske forskrkkelig og stod nsten
ret op og ned i havet. Derved blev den opdaget av et italiensk
handelsfarti, som seilte forbi og paa nogen faa minutter harpunerte
den. Da den var vel bragt ombord, hrte jeg folkene raadslaa sig
imellem, paa hvilken maate de skulde skjre den op for at faa den mest
mulige tran ut av den. Da jeg forstaar italiensk, blev jeg ddelig rd
for at de, naar de skar op min vert, ogsaa skulde trffe mig. For at
undgaa denne fare, stillet jeg mig omtrent midt i maven (hvor en hel
klub hadde kunnet faa rum), for jeg antok at de vilde begynde paa en av
enderne. Min frygt forsvandt ogsaa da de begyndte med hodet.

Saasnart jeg merket et glimt av dagens lys, skrek jeg av fuld hals, at
det gldet mig at faa gjre herrernes bekjendtskap og ved deres hjlp
bli befridd fra et fngsel, hvor luften just ikke var av frste sort. De
kan ikke forestille Dem den forbauselse som avspeilet sig i alles
ansigter, da de hrte en menneskelig stemme fra fiskens buk, og endnu
mere ved at se en stor og lang, naken baron komme spadserende ut. Jeg
forklarte dog alt ved at fortlle mit eventyr, over hvilket de var nr
ved at revne av latter.

Efter at ha styrket mig med litt mat, hoppet jeg paany ut i vandet for
at rense mig, og svmmet derpaa bort efter mine klr, som jeg ganske
rigtig fandt paa samme sted hvor jeg hadde forlatt dem. Efter min
beregning hadde jeg tilbragt omtrent tre og en halvtime i dette uhyres
mave.




                                  IX.

                            Fjerde sjreise.


Mens jeg endnu var i Tyrkiets tjeneste, moret jeg mig ofte med at seile
ut i en lystbaat paa Marmorahavet, hvorfra man har en herlig utsigt til
Konstantinopel med sultanens seraljer. En morgen som jeg var ute, sat
jeg just og betragtet den vidunderlig klare, blaa himmel, da jeg blev
var en rund tingest deroppe, og som syntes at vre saa stor som en
biljardkule med noget hngende under sig.

Jeg tok straks min groveste og lngstrkkende fuglebsse, som jeg aldrig
med min gode vilje reiser foruten. Jeg ladde den med en kule og fyrte
efter tingesten, men uten virkning da den var altfor langt borte. Jeg
tok da dobbelt portion krudt og fem kuler; da gik det bedre, kulerne
traf og rev hul paa den ene side. De kan dmme om min forbauselse, da
jeg fik se en pragtfuld forgyldt gondol, hngende ned fra en uhyre
ballon, falde ned like ved min baat. I gondolen var der en mand og
halvdelen av et stekt faar. Da min forbauselse hadde lagt sig noget,
befalte jeg mine folk at ro ut efter denne herre.

Manden saa ut som han kunde vre en franskmand, hvilket siden ogsaa
viste sig at vre tilfldet. Han hadde i hver vestlomme et pragtfuldt
guldur og vgtige kjder med medaljoner. I hvert knaphul hang en
guldmedalje, som mindst var hundrede dukater vrd. Paa hver av hans
fingre glitret en kostbar diamantring, og hans lommer var saa fulde av
pengeposer, at de tynget hans kjoleskjter ned mot jorden. Visselig, sa
jeg til mig selv, maa denne mand ha gjort menneskeheten mange store
tjenester, siden alle disse hie herskaper har belsset ham med saa
mange gaver i slike usle og gjerrige tider som vore. Faldet hadde
aldeles bedvet ham, saa det varte en stund fr han kunde tale. Litt
efter litt kom han sig og fortalte flgende:

Mit hode var ikke sterkt nok for denne maate at reise paa, heller ikke
er jeg tilstrkkelig inde i videnskapen for at kunne beseire alle
vanskelighetene dermed. Min tanke var at ydmyge alle dgnfluer av
linedansere og gjglere ved at hve mig langt over deres hoder. For syv
eller otte dage siden -- jeg kan ikke si det niere, da jeg har tapt
tidsregningen, eftersom jeg hele tiden har vret der hvor solen aldrig
gaar ned -- steg jeg op fra Kap Lizard i Cornwallis i England og tok med
mig et faar for at gjre kunster dermed til tilskuernes forlystelse.

Uheldigvis ket vinden paa, og istedetfor at drive til Exeter hvor jeg
hadde isinde at lande, blev jeg drevet tilhavs, men saa hit at jeg ikke
kunde gjre nogen iagttagelser. Jeg blev snart saa sulten, at jeg kunde
prise mig lykkelig ved at ha tat faaret med mig. Jeg drpte nu dyret, og
jeg var da langt ovenfor maanen og i omtrent 16 timer saa nr solen, at
den sved ienbrynene av mig. Jeg la derfor faareskrotten paa det sted i
gondolen, hvor solen hadde mest magt, det vil si der hvor ballonen ikke
kastet skygge, og efter et par timers forlp var alt gjennemstekt. Paa
denne stek har jeg hele tiden levet. Aarsaken til mit lange luftophold,
tilfide han, var den at en snor som aapnet ballonens ventil, hadde
sprunget, og hadde De ikke skutt hul paa ballonen, saa var jeg
sandsynligvis som Muhamed blit svvende mellem himmel og jord til
dommedag.

Saaledes sluttet han sin fortlling. Da jeg sa ham, at den midt foran os
liggende store bygning var sultanens seralj, blev han aldeles
forblffet, for han hadde trodd at vre paa et ganske andet sted end i
Konstantinopel.

Gondolen skjnket han siden min styrmand og levningerne av faaret kastet
han i havet.

Ballonen var blit saa beskadiget av faldet og skuddet, at den ikke kunde
repareres.




                                   X.

                       Baronen reiser til Kairo.


Da vi endnu har tid til at tmme en flaske vin, mine herrer, vil jeg
fortlle en hist forunderlig oplevelse, som jeg hadde nogen maaneder
fr min tilbakekomst til Europa. Storsultanen, for hvem jeg var blit
presentert av den keiserlig russiske, den keiserlig romerske og den
kongelige franske gesant, overdrog mig at utrette en sak av hieste
vigtighet i Kairo, men av hvad beskaffenhet denne sak var, maa for
bestandig forbli en dyp hemmelighet.

Jeg reiste landeveien med stor pomp og et talrig flge, men fr jeg
naadde reisens maal, var jeg saa heldig at forke reiseselskapet med
nogen hist merkvrdige medlemmer av menneskeslgten. Jeg var bare
kommet nogen faa mil fra Konstantinopel, da jeg saa en tynd, smekker
mand lpe avsted over markerne med utrolig hurtighet, endskjnt han ved
hver fot hadde fstet en jernkule paa mindst et par skippunds vegt.
Forbauset herover ropte jeg til ham:

Hvorhen saa hurtig, gode ven? og hvorfor har du hngt disse vegter paa
dig? de kan da bare vre til besvr!

Jeg forlot Wien for en halv time siden, naadige herre, svarte han.
Jeg tjente der hos en fornem herre, fra ham har jeg tat avsked. Jeg
agter mig nu til Konstantinopel for at ske mig en ny plads. Da jeg ikke
har bruk for al min hurtighet, forminsker jeg den ved hjlp av denne
vegt, for _moderata durant_ som min gamle lrer pleide at si.

Fyren behaget mig saa godt, at jeg spurte ham om han vilde ta tjeneste
hos mig, og til det var han straks villig. Vi reiste derpaa videre
gjennem mange land og mange byer. En dag fik jeg se en mand ligge
ubevgelig paa jorden ikke langt fra kongeveien. Han syntes at sove, men
gjorde det dog ikke, for han laa med det ene re ned paa marken, som om
han med den strste opmerksomhet lyttet efter noget.

Hvad lytter du efter, min ven? spurte jeg. Aa jeg morer mig med at
hre grsset gro, svarte han.

Og det kan du virkelig hre?

Det og mere til.

Kom da i min tjeneste, min ven! Hvem vet, om ikke en ambassadr kan faa
nytte av et fint re.

Fyren sprang op og fulgte med os.

Ikke langt derfra paa en bakke saa jeg en jger staa med en bsse, som
han i et vk skjt av i luften.

God lykke til jagten, ropte jeg, men hvad skyter du paa, for jeg kan
ikke se andet end den blaa himmel?

Aa, svarte han, jeg prver bare en fuglebsse, som jeg har faat fra
Kuchenreicher i Regensburg. Jeg skjt netop nu en spurv som sat paa
spiret av Strassburgs domkirke.

Enhver som kjender min kjrlighet til jagtens dle idrt, vil ikke
forundre sig over at jeg ieblikkelig faldt denne ualmindelige skytter
om halsen.

Jeg skyndte mig naturligvis at sikre mig ham. Vi fortsatte vor reise og
reiste gjennem stder og land og naadde tilslut Libanon. En dag opdaget
jeg i utkanten av en cederskog en understsig, kraftig kar, som i sin
hire haand holdt et taug som saa ut til at vre slynget rundt hele
skogen.

Hvad er det du trkker paa, min ven? spurte jeg.

Aa jeg skulde bare flde noget tmmer, og jeg har glemt ksen hjemme.
Derfor faar jeg se at hjlpe mig saa godt jeg kan.

Med disse ord drog han til og rev hele skogen ned i et eneste tak
likesaa let, som om det hadde vret en haandfuld siv. Man kan let
skjnne hvad jeg nu gjorde. Jeg vilde heller ha opgit min stilling som
gesant end git slip paa denne skoghugger.

Da vi kom nr gyptens grnser, opstod der med engang en saa frygtelig
storm, at jeg var rd for at blaase bort med hele mit flge og al min
bagage. Paa veiens ene side var der syv vindmller, hvis vinger gik
likesaa hurtig rundt som den flittigste spindekones rokkehjul. Ikke
langt borte stod en mand, saa tyk som Falstaff, og holdt hele tiden
pekefingeren paa sit hire nsebor. Da han saa i hvilken nd vi var, og
hvorledes vi forgjves kjmpet mot stormen, kom han bort til os og tok
ydmyg hatten av sig, som en soldat for sin oberst.

Vinden stilnet ieblikkelig, og de syv mller stod stille. Hist
overrasket over dette, som jeg syntes stred mot naturens orden, sa jeg
til manden:

Er du besat av den onde, eller kanske du er ham selv i egen hie
person?

Om forladelse, Deres velbaarenhet, sa han, jeg gjorde bare litt vind
for min herre mlleren, og for ikke at rive mllene ned blste jeg bare
gjennem det ene nsebor.

Her er nok en mand for dig, tnkte jeg, han kan bli rent uundvrlig
naar du kommer hjem, og lungerne ikke rkker til for at fortlle alle de
underbare ting, som hndte dig under dine reiser tillands og tilvands.
Vi kom snart til enighet og han forlot sin mller og fulgte med. Det var
paa tide at komme frem til Kairo. Saasnart jeg hadde utfrt mit vigtige
rinde til min tilfredshet, besluttet jeg mig at avskedige hele mit
flge, undtagen de sidst antagne talentfulde mnd og i deres selskap
tiltrde reisen hjem som privatmand. Da veiret var straalende og Nilen
mere henrivende end jeg kan beskrive, fik jeg det indfald at leie en
baat og reise til Alexandria. Alt gik ogsaa godt indtil den tredje dag.

De har vistnok allesammen, mine herrer, hrt tale om Nilens aarlige
oversvmmelser. Paa min reises tredje dag begyndte den at stige i en
forbausende grad, og den flgende dag bedkket den hele landet milevidt
paa begge sider, saa langt vi kunde ine. Den femte dag blev min baat
indviklet i noget som jeg frst tok for siv; men nste morgen fandt vi
at vi sat fast i en skog av mandeltrr, hvis frugter var aldeles modne
og udmerket velsmakende. Ved at lodde fandt mine folk at vi var paa
mindst 60 fot vand, og at det var aldeles umulig for os at komme enten
frem eller tilbake. Klokken var 8 eller 9 om aftenen, saavidt jeg kunde
skjnne av solens stilling, da der med engang opstod en voldsom bris som
kantret vor baat, saa den fyldtes med vand og sank. I lang tid hrte
eller saa jeg intet til baaten.

Lykkeligvis reddet vi os dog allesammen, otte mnd og to gutter paa det
vis, at vi allesammen klynget os til trets grener som nok var istand
til at bre os, men ikke vor baat. I denne stilling forblev vi i seks
uker og tre dage og levde hele tiden udelukkende av mandler. At vi ikke
led mangel paa vand er vel overfldig at fortlle. Paa den en og
firtiende dag faldt vandet likesaa pludselig, som det hadde steget, saa
vi fire dage senere kunde stte foten paa trt land. Baaten var den
frste gjenstand, som mtte vort ie; den laa omtrent 200 alen fra det
sted, hvor den hadde sunket. Saasnart vi hadde trret alt som var nyttig
for os i solen, og belsset os med det ndvendigste fra vore forraad
ombord, skyndte vi os avsted for at komme ned til floden.

Efter min nieste beregning var vi blit frt 150 mil over akre, haver og
indhegnede strkninger. Vi gik i syv dage, fr vi naadde floden som nu
flt rolig i sit eget leie. Vi fortalte vort uheld til en bey som venlig
skaffet os, hvad vi behvde og overlot os en av sine egne baater.

Seks dage efter naadde vi Alexandria, hvorfra vi tok skibsleilighet til
Konstantinopel. Jeg blev overmaade naadig mottat av storsultanen, som
gjorde mig den re at vise mig sit harem. Blandt det store antal
skjnheter fra alle verdens kanter kunde jeg vlge saa mange jeg fandt
for godt.




                                  XI.


Da baronen hadde endt sin fortlling om den gyptiske reise, vilde han
begi sig tilsengs; men det vilde hans tilhrere paa ingen maate tillate,
da de hadde lyst til at hre mere om sultanens harem. Paa dette vilde
han dog aldeles ikke indlate sig, men lovet at fortlle nogen historier
om de merkvrdige tjenere, han hadde forskaffet sig. Han fortalte da
flgende:

Efter min tilbakekomst fra gypten, var jeg rigtig i sultanens gunst.
Hans majestt kunde aldeles ikke undvre mig og befalte mig til sit
bord, baade morgen og aften.

Jeg maa da ogsaa bekjende, at ingen regjerende fyrste i hele verden har
et saa godt bord som sultanen, idetmindste hvad maten angaar; for med
hensyn til sterke drikker, saa vet I, mine herrer, at Muhameds lov
forbyder paa det strengeste enhver troende at drikke vin. Ingen som
spiser hos en tyrk, maa derfor vente at bli traktert aabenlyst med vin;
men det kan nok hnde at han i smug kan faa hvad han lyster; ti trods
koranens forskrifter er det mer end en tyrk, som vet at stte likesaa
stor pris paa den dle druesaft som hvilkensomhelst tysk prlat. Hans
hihet storsultanen var ogsaa blandt disse. Ved det offentlige taffel,
hvor kirkens verste, eller som han her kaldes mufti, fremsa bnner
baade fr og efter maaltidet, blev derfor naturligvis vin ikke engang
nvnt; men efter maaltidet ventet sdvanlig en utskt fin flaske vin paa
hans majestt i hans private vrelse. En vakker dag gav storsultanen mig
et vink, at jeg skulde flge med ham derind. Efter at ha laast dren,
tok han frem en flaske av et skap og sa:

Mnchhausen, jeg vet at I kristne skjnner eder paa en flaske god vin.
Her er en flaske tokaier; men det er den sidste. Saadan vin har De
aldrig i Deres liv drukket. Herpaa fyldte han i til os begge og klinket
med mig.

Nu, hvad synes De om den? Lar den sig ikke drikke?

Vinen er god, Deres hihet, svarte jeg; men med Deres keiserlige
majestts tilladelse vover jeg at forsikre, at jeg har drukket en endnu
bedre hos hisalig keiser Karl den sjette. Den skulde Deres hihet ha
smakt.

Min kjre Mnchhausen, jeg har al agtelse for Deres ord, men det er
umulig at finde bedre tokaier end denne. Jeg fik den engang av en
ungarsk magnat, som lovpriste den for mig som den strste sjeldenhet.

Skjmt, Deres majestt! Det er forskjel paa tokaier ogsaa. Desforuten
er ikke gavmildhet just de ungarske adelsmnds svake side; de vet nok
hvad de gir.

Hvad vil Deres hihet vedde om, at jeg inden en time skal skaffe Dem en
flaske tokaier fra den keiserlige kjelder i Wien, som De vil finde er
noget ganske andet end denne?

Mnchhausen, jeg tror De har mistet forstanden.

Nei, Deres majestt, inden en time skal jeg skaffe en flaske tokaier
fra den keiserlige kjelder i Wien, som skal smake ganske anderledes end
dette elendige stof.

Mnchhausen, Mnchhausen, De vil nok holde mig for nar; men saadant
taaler jeg ikke. Jeg har altid anset Dem for en fornuftig og sanddru
mand, men nu ser det ut som De ikke er bedre end mit hof.

Godt, maaske Deres majestt vil vrdiges at motta mit vddemaal. Hvis
jeg ikke opfylder mit lfte -- og jeg tr si at jeg er en svoren fiende
af al slags skryt -- saa kan Deres hihet hugge mit hode av, og mit hode
er ikke noget grskar. Det er hvad jeg stter op, hvad stter Deres
hihet imot?

Godt, jeg mottar vddemaalet, sa sultanen, hvis ikke flasken er her
inden klokken slaar fire, saa hugger jeg Deres hode av uten mindste
barmhjertighet, for jeg liker slet ikke at bli spillet paa nsen, selv
ikke av mine bedste venner. Paa den anden side, hvis De vinder
vddemaalet saa har De fuld frihet til at ta fra mit skatkammer saa
meget guld, slv, delstener og perler, som den sterkeste mand er istand
til at bre.

Det lar sig hre, sa jeg, bad om pen og blk og skrev flgende brev
til keiserinde Maria Theresa:

Deres majestt har uten tvil som keiserdmmets arving ogsaa arvet Deres
majestts histsalige fars vinkjlder. Jeg tillader mig derfor
allerunderdanigst at anholde Deres majestt om at faa overlatt med budet
en flaske av den tokaier, som jeg saa ofte har hat den re at drikke
sammen med Deres majestts hie far. Jeg tillader mig ogsaa
allerunderdanigst at anholde om Deres majestt naadigst vil behage selv
at utvlge flasken i kjelderen for at undgaa ethvert bedrageri. Det
gjlder en sak av allerstrste betydning for Deres ydmyge tjener. Jeg
griper tillike leiligheten til at forsikre Deres majestt om den dype
hiagtelse, hvormed jeg har den re at vre osv. osv. Baron v.
Mnchhausen. Da klokken alt var fem minutter over tre, gav jeg
ieblikkelig brevet til min lper som spndte vgtene av benene og lp
avsted til Wien. Sultanen og jeg drak nu op resten av flasken, mens vi
ventet paa en ny av en bedre sort. Klokken blev et kvarter over tre, saa
halv fire og tilslut tre kvarter i fire og endnu hadde ingen lper vendt
tilbake. Jeg kan ikke negte for, at jeg begyndte at bli noget het om
rene, saa meget mere som jeg bemerket, at hans hihet fra tid til anden
kastet sine ine paa den klokkestreng, hvormed han tilkaldte sin
skarpretter. Han gav mig vistnok lov til at gaa ned i haven for at
trkke litt frisk luft, men lot mig ogsaa ledsage av et par tjenende
aander, som ikke tapte mig av syne. Viseren pekte paa fem minutter paa
fire. Jeg var aldeles ute av mig selv, hvilket min stilling nok kan
undskylde. Jeg fik fat i skytten og manden med de gode rer. De kom
ieblikkelig og den sidste la ret paa jorden for at hre, om ikke min
lper var i anmarsch. De kan forestille Dem min forskrkkelse, da han sa
at slyngelen laa etsteds langt borte og snorket av alle krfter. Knapt
hadde min brave jger hrt dette, frend han sprang op paa en hi
terrasse, stillet sig paa trne og saa sig omkring, hvorpaa han heftig
ropte:

Der ligger den dovne slyngel! Ved Belgrad, under en ek med flasken ved
sin side. Men vent, jeg skal snart faa dig vaaken!

Han la riflen til skulderen og sendte hele ladningen i trtoppen.
Ntter, kvister og blad haglet ned paa snorkeren, vkket ham og satte
benene igang paa ham med en saadan fart -- han var rd for at ha
forsovet sig -- at han ankom til storsultanens kabinet med tokaieren og
et egenhndig brev fra keiserinden til mig, da den endnu manglet et
kvart minut paa fire. Min hidle velynder grep flasken og begyndte at
smake paa den, som det syntes med de tydeligste tegn paa velbehag.

Min kjre Mnchhausen, sa han, De vil ikke bli fornrmet paa mig,
naar jeg beholder denne flaske for mig selv. De staar bedre anskrevet i
Wien end jeg, og har derfor lettere for at faa en til af samme sort.

Dermed laaste han flasken ind i sit skap, stak nklen i lommen og ringte
paa skatmesteren. Aa for en deilig lyd det var i den klokke.

Jeg maa vel betale, naar jeg har tapt, fortsatte han; hr her,
skatmester, du kan la min ven, Mnchhausen, ta av mit skatkammer saa
meget slv, guld, perler og delstener, som den sterkeste mand er istand
til at bre.

Skatmesteren bukket tre ganger til jorden for sin herre som hjertelig
rystet min haand, og saa lot han os begge trkke sig tilbake.

Jeg behver vel ikke at fortlle, at jeg ikke spildte et ieblik med at
faa sultanens befaling opfyldt. Jeg lot min sterke mand -- han som drog
omkuld skogen -- komme med sit taug og vi gik saa sammen til
skatkammeret. Jeg forsikrer Dem, at det ikke var store ting igjen da vi
forlot det.

Jeg skyndte mig ned til havnen, fragtet det strste skib som jeg kunde
faa fat i, og stak ieblikkelig tilsjs for at bringe mine skatter i
sikkerhet, fr noget ubehagelig kunde komme iveien.

Hvad jeg hadde frygtet indtraf ogsaa snart. Skatmesteren lot dren staa
paa vid gap -- det hadde visst heller ikke lnnet umaken at lukke den --
og skyndte sig av alle krfter til sultanen, hvem han fortalte hvorledes
jeg hadde benyttet mig av hans gavmildhet.

Hans hihet mottok underretningen med stum forbauselse og begyndte
derpaa at rase over sin letsindighet. Han gav storadmiralen ordre til
ieblikkelig at forflge mig med hele flaaten og gi mig at forstaa, at
vddemaalet ikke var ment paa den maate.

Jeg var neppe kommet to mil tilsjs, da vi fik se hele den tyrkiske
flaate hale ind paa os med alle seil tilsat som trkke kunde. Jeg
tilstaar at mit hode, som just hadde begyndt at fle sig mere sikkert,
nu rystet voldsommere end nogensinde. Men min vindmaker trstet mig
snart.

Vr ikke urolig, Deres excellence, sa han, satte sig op i agterstavnen
og vendte det ene nsebor mot den tyrkiske flaate og det andet mot vore
seil.

Saa begyndte han at blaase med slik voldsomhet paa den tyrkiske flaate,
at den ilde tilredt maatte vende tilbake, nogen skibe med tap av master
og andre med hele riggen, mens mit skib efter nogen timers lykkelig
reise lp ind i en italiensk havn.

Jeg hadde forresten ikke stor glde av mine medfrte rigdommer, ti i
Italien er som man vet, fattigdom og tiggeri saa almindelig og politiet
saa usselt, at jeg som kanske er altfor godhjertet, maatte gi bort
strste delen til tiggere.

En bande stratenrvere, som jeg under min reise i Rom traf i Lorettos
hellige egn, gjorde sig tilgode med resten. Disse herrer har vel ikke
flt noget videre til samvittighetsnag over sin daad, for deres fangst
var saa stor at de i Rom for hundrededelen kunde kjpe sig
syndsforladelse for alle de synder, som de allerede hadde begaat, og som
de og deres efterkommere vilde komme til at begaa.

Men nu, mine herrer, er det for lnge siden sovetid. God nat!




                                  XII.

                         Adjutantens beretning.


Da baronen hadde fortalt disse sine oplevelser, var det umulig at holde
paa ham lngere, og han efterlot selskapet i en meget oprmt stemning.
Fr han gik maatte han dog love at fortlle sin fars hndelser samt
nogen flere fra sit eget minderike liv.

Enhver hadde noget at fortlle om baronens historier. En av de
tilstedevrende, som hadde vret hans adjutant i Konstantinopel,
fortalte at der findes en uhyre kanon, hvilket ogsaa baron de Thott
omtaler i sine reiseerindringer. Saa vidt jeg kan erindre, sa
adjutanten, fortller han om samme flgende:

Tyrkerne hadde opstillet utenfor fstningen og i byens nrhet ved den
bermte flod Simois en uhyre beleiringskanon av messing, hvis kule var
av marmor og veide omtrent 1100 pund. Jeg hadde stor lyst til at affyre
denne kanon for at kunne bedmme dens virkninger. Hele hren skjlvet
imidlertid blot ved tanken paa dette, for man paastod at den ikke blot
vilde rive fstningen, men hele byen overende. Tilslut la dog denne
frygt sig saa meget at de tillot mig at prve den.

Vi brukte ikke mindre end 330 pund krudt for at la den, kulen veide som
fr nvnt 1100 pund. Da kanoneren bragte lunten, trak hele mngden sig
tilbake i en meget rbdig avstand, ja det var bare med nd og neppe, at
jeg fik overbevist paschaen som var tilstede, at der ingen fare var.
Kanoneren som skulde affyre den, fik slik hjerteklap, at man kunde se
det utenpaa hans klr. Jeg tok stilling paa en bastion bak kanonen, gav
det avtalte tegn og flte idetsamme jorden ryste som ved et jordskjlv.
Tre hundrede favner fra mundingen sprang kulen i tre stykker, som alle
gik tversover strdet og faldt ned i fjeldene paa den motsatte side,
mens strdet i hele sin bredde blev pisket til skum!

Saaledes lyder, saavidt jeg kan huske, baron de Thotts beretning om
verdens strste kanon. Da jeg var i Konstantinopel sammen med baronen,
blev denne historie om hvordan baron de Thott avfyrte dette uhyre,
fortalt os som et merkelig bevis paa tapperhet og koldblodighet.

Min herre, Mnchhausen, som ikke kunde utholde tanken om at blive
overfliet av en franskmand, tok kanonen paa sine skuldre, hoppet med
den i sjen og svmmet tversover strdet. Uheldigvis satte han sig i
hodet at kaste kanonen tilbake til dens gamle plads under fstningen.
Jeg sier uheldigvis, for hans haand glippet da han skulde kaste den, saa
den faldt ned midt i strdet hvor den endnu ligger og vel vil ligge til
dommedag. Dette var aarsaken til bruddet mellem baronen og sultanen.

Skatkammerhistorien var glemt for lnge siden, for sultanen har nok av
skatskyldige undersaatter, saa det varte ikke lnge fr det var fuldt
paanyt, og det var efter hans majestts egen indbydelse at baronen paa
den tid befandt sig i Tyrkiet. Han hadde sandsynligvis vret der endnu,
hvis ikke tapet av denne kanon hadde opbragt sultanen slik, at han
befalte at baronens hode uten naade og barmhjertighet skulde avhugges.

En av sultaninderne, som hadde fattet stort venskap for baronen, gav ham
itide underretning om denne blodtrstige beslutning og gjemte ham saa
godt, at bddelen ikke kunde finde ham, endskjnt han lette overalt. Den
paaflgende aften flygtet vi ombord paa et skib som skulde seile til
Venedig, og undslap saaledes vidunderlig ogsaa denne fare. Baronen
omtaler ikke gjerne selv denne hndelse, fordi hans forsk mislykkedes
og han ovenikjbet var nr ved at miste sit hode.

Men da der intet er i denne hndelse som kaster den ringeste skygge paa
hans re eller karakter, nrer jeg ingen betnkeligheter ved stundom at
fortlle den i hans fravr. Nu, mine herrer, kjender De baron von
Mnchhausen tilbunds og kan ikke, haaber jeg, tvile paa hans
fuldstndige sanddruhet.




                                 XIII.

          Iagttagelser og eventyr under Gibraltars beleiring.


Man kan let tnke sig, at baronens omgivelser daglig bestormet ham med
bnner om at fortstte sine fortllinger, som de fandt likesaa lrerike
som underholdende.

I lang tid hjalp alle forsk dog intet, da det var en av baronens
prisvrdige vaner bestandig bare at flge sit eget hode og endvidere
aldrig under nogensomhelst omstndighet at la sig forlede til at svigte
sine bestemte grundstninger.

Tilslut kom dog den saa lngselsfuldt ventede aften; med et venlig smil
hrte baronen paa sine venners paamindelser og nikket denne gang sit
bifald. Alle blev da aldeles stille og syntes at samle hele sit liv i
rene, og Mnchhausen begyndte fra sin hdersplads i sofaen som flger:

Under Gibraltars sidste beleiring medfulgte jeg en provisionsflaate
under lord Rodneys befaling for at hilse paa min gamle ven, lord Elliot,
som ved sit tapre forsvar av denne fstning har erhvervet sig uvisnelige
laurbr.

Efter at den frste glde ved mtet mellem gamle venner og
krigskamerater hadde lagt sig noget, gik jeg sammen med generalen ut for
at underske fstningens tilstand og fiendens foretagender.

Jeg hadde med mig en aldeles udmerket kikkert, som jeg hadde kjpt hos
Dalland i London, og ved hjelp av denne fandt jeg at fienden just stod i
begrep med at avfyre en 36-pundig kanon like mot det sted hvor vi stod.
Jeg underrettet generalen herom; han tok kikkerten og fandt at jeg hadde
ret.

Jeg fik ieblikkelig med hans tilladelse bragt en 48punder fra det
nrmeste batteri og rettet den saa nie som mulig (for med hensyn til
alt henhrende til artilleri, saa tr jeg si uten at skryte, at jeg
endnu ikke har fundet min overmand), saa jeg var sikker paa at trffe
mit maal.

Jeg iagttok fienden helt til det ieblik, da jeg saa at kanoneren satte
lunten til fnghullet, og i samme ieblik befalte jeg ogsaa at avfyre
vor kanon. Omtrent midtveis traf begge kulerne sammen og virkningen var
isandhet forbausende. Fiendens kule sprat tilbake med slik voldsomhet,
at den ikke alene rev hodet av den artillerist, som hadde avfyret den,
men ogsaa skilte seksten andre hoder fra sine kropper, som var den
iveien paa dens lp til Afrika.

Fr den naadde Berberiet rev den alle masterne av tre krigsskibe, som
laa tilankers i en rkke og fli derpaa 200 mil ind i det indre av
landet, faldt ned igjennem taket paa en bondestue og efter at ha bervet
en stakkars kone som laa paa ryggen i sengen med vidt aapen mund og
snorket, de faa tnder hun hadde tilbake, blev den sittende fast i
halsen paa hende. Hendes mand kom just hjem, og da han fandt alle forsk
paa at faa den ut aldeles unyttige, fik han det gode indfald at drive
den ned i hendes mave ved hjelp av en klubbe, og saaledes kom den ut ad
naturlig vei. Vor egen kule gjorde ogsaa udmerket nytte, for den ikke
alene drev den anden tilbake, saaledes som jeg nu har fortalt; men i det
den fulgte sin bane som jeg hadde beregnet, traf den just den kanon som
var bleven avfyret mot os, og slynget denne med slik kraft mot et spansk
orlogsskib, at den gik igjennem alle dk og tilbunds. Skibet sank
ieblikkelig, mens dens bestning paa over tusen mand blev reddet av
tililende smaabaater.

Dette var sikkert et hist merkvrdig held. Jeg kan dog ikke tilegne mig
hele ren alene, for vistnok var det mig som utfandt iden, men
tilfldet hjalp mig dog ikke saa litet, ti jeg opdaget siden, at kanonen
av en feiltagelse var blit ladd med dobbelt portion krudt, ellers skulde
vort held sikkert ikke vre blit saa overraskende stort.

General Elliot vilde gi mig en officersbestalling for denne store
tjeneste, men jeg avslog at motta andet end hans tak, som han endnu
samme aften frembar ved officerstaflet i de mest smigrende ordelag.

Da jeg nrer stor forkjrlighet for englnderne, som trods sine store
feil dog isandhet er et dygtig folk, besluttet jeg ikke at forlate
fstningen, fr jeg hadde gjort dem en tjeneste til, og i lpet av en
tre ukers tid frembd der sig ogsaa en god leilighet hertil. Jeg
forkldte mig som katolsk prest og stjal mig ut av fstningen ved
ettiden om natten, passerte fiendens poster og kom ind i hans leir, hvor
jeg snart sttte paa den kommanderendes telt, hvor jeg traadte ind og
fandt hertugen av Artois og den verstkommanderende tillikemed flere
andre hie officerer holde raad.

Min forkldning beskyttet mig, og det var derfor ingen som tnkte paa at
vise mig bort, saa jeg i ro og mak kunde overvre deres forhandlinger
som gik ut paa intet mindre end nste morgen at storme fstningen.

Raadet oplstes straks efter og enhver gik tilsengs. Jeg opdaget snart,
at hele leiren, skildvagterne iberegnet, var nedsunket i den dypeste
svn. Saa begyndte jeg mit arbeide. Jeg lftet alle kanonerne, omtrent
300 i tallet, fra 48pundere til 24pundere av lavetterne og kastet dem
tre mil tilsjs. Da jeg ingen hjlp hadde, saa maa jeg tilstaa at dette
var det svreste arbeide jeg nogensinde har hat, maaske med undtagelse
av den gang, da jeg svmmet over strdet med hin kanon som Baron de
Thott omtaler i sine reiseerindringer. Derpaa samlet jeg alle kanon- og
ammunitionsvogne midt i leiren og for at undgaa sti, bar jeg dem parvis
under armen og en vakker haug blev det, nsten likesaa hi som
Gibraltar. Derpaa slog jeg ild ved at slaa en kanonbolt mot en
flintesten, som sat omtrent tyve fot fra marken i en gammel mur fra
maurernes tid. Jeg hadde nr glemt at si, at jeg hadde kastet alle
trosvognene ovenpaa, likesom jeg hadde lagt en hel del letfngelige
saker tilrette nederst, saa at det hele var i fuld fyr i et ieblik.

For at undgaa mistanke var jeg en av de frste til at allarmere. Hele
leiren blev, som man kan tnke sig, aldeles lamslaat av skrk; den
almindelige mening var at skildvagterne var blit bestukket, og at en
syv, otte regimenter hadde gjort et utfald fra fstningen og delagt
artilleriet.

Mr. Drinkwater nvner i sin historie om Gibraltars beleiring, at fienden
led et stort tap ved en ildebrand i leiren som man aldrig har kunnet
opdage grunden til -- hvilket er rimelig nok, da jeg aldrig har
aabenbart den til et levende vsen (endskjnt Gibraltar bare blev frelst
ved denne ene nats arbeide), ikke engang til general Elliot. Greven av
Artois tillikemed hele hans flge flygtet i blind skrk og lp uten at
stanse paa fjorten dage til Paris. Ulykken hadde gjort et saa dypt
indtryk paa dem, at de erhvervet sig den eneste av kameleonens
egenskaper som savnes hos hofmnd, den nemlig at kunne leve av luft
alene, for i tre maaneder var de ute av stand til at ta nring i sig.

En morgen, et par uker efter denne hndelse, som jeg sat ved
frokostbordet sammen med general Elliot, trngte en bombe ind i det
vrelse hvor vi sat og faldt midt paa bordet.

Jeg har visst glemt at fortlle, at jeg hin gang ikke fik tid til at ta
morterne med. Generalen forlot ieblikkelig bordet, som vel alle andre
ogsaa vilde ha gjort, og skyndte sig ut av dren; men jeg tok bomben fr
den sprang, og skyndte mig op til toppen av klippen.

Da jeg saa ind i fiendens leir, opdaget jeg paa en haug nr kysten et
stort antal mennesker men hvad de bestilte, kunde jeg ikke skjelne. Jeg
saa da i min kikkert og opdaget at to av vore officerer, en general og
en oberst, som hadde spist hos mig den foregaaende aften og som hadde
listet sig ind i fiendens leir ved midnatstider, var blit tat tilfange
og nu holdt paa at bli klynget op i galgen som fiendtlige spioner.

Avstanden var for stor til at jeg med held kunde kaste bomben med bare
hnder; men til at lykke kom jeg til at huske paa, at jeg i min lomme
hadde den samme slynge, som David drpte Goliath med, og i den la jeg da
bomben og kastet den saa midt imellem dem. Den sprang da den faldt og
drpte allesammen, undtagen de engelske officerer som til al lykke netop
var blit heist op.

Et stykke av bomben fli dog med slik voldsomhet mot galgen, at den
ramlet ned. Vore to venner flte aldrig saasnart den faste grund under
sine ftter, fr de saa sig om efter aarsaken til sin frelse, og da de
fandt at bddelen, vagten og hele tilskuermassen hadde behaget at
forlate verden fr dem, befridde de sig gjensidig fra strikken som
sluttet ubehagelig tt om halsen, og sprang ned til stranden hvor de
bemgtiget sig en baat med to matroser, som de tvang til at ro sig ut
til et av vore linjeskibe.

Nogen minutter senere, mens jeg holdt paa at fortlle general Elliot
hvad jeg hadde utfrt, kom de begge ind i fstningen, og efter at de paa
det hjerteligste hadde takket mig og mottat de tilstedevrendes
lyknskninger, feiret vi denne dag ved et rigtig muntert gilde.




                                  XIV.

                  Baronen fortller om sine forfdre.


Jeg kan se paa Deres miner, mine herrer, at De alle nsker at faa vite,
hvordan jeg kom i besiddelse av en slik skat som den slynge jeg nylig
har omtalt. Jeg skal da gjerne ogsaa fortlle det. I vet maaske at jeg
er en efterkommer i like linje av Urias hustru, som vi alle vet at kong
David stod i meget fortrolig forhold til. Men da en tid var gaat, gik
det som det pleier at gjre: hans majestts flelser for grevinden
kjlnedes betydelig; hun var nemlig blit ophiet i adelsstanden tre
maaneder efter at hendes mand var dd. En dag trttet hun og kongen om
en sak av strste vigtighet, nemlig om stedet for bygningen av Noahs ark
og hvor den hadde strandet. Hans majestt hadde som alle store herrer
den feil ikke at kunne taale motsigelse, saa et brudd blev flgen av
denne trtte. Hun hadde ofte hrt ham omtale sin slynge som en av sine
kosteligste skatter, derfor tok hun den med sig som et minde da hun
samme nat reiste sin vei.

Kongen savnet den imidlertid fr hun var ute av hans riker, og sendte
ieblikkelig de seks rappeste av sin livgarde efter hende; men hun
brukte slyngen med slik virkning, at hun rammet kapteinen som av
tjenesteiver var et stykke foran de vrige, paa det sted hvor David traf
Goliath. Da hans folk saa dette, holdt de krigsraad og tok det kloke
parti at vende hjem igjen for at faa nrmere besked om, hvordan de hadde
at forholde sig.

Grevinden reiste imidlertid uhindret videre til gypten, hvor hun hadde
mgtige venner. Jeg maa tillike bemerke, at hun av de brn som hun hadde
med kongen, bare hadde medtat sin yndlingssn, til hvem hun
testamenterte slyngen, og saaledes har den gaat fra far til sn, helt
til den er kommet i mine hnder.

En av mine forfdre -- min tip tip oldefar som levet for omtrent 150 aar
siden -- var engang paa et besk i England, hvor han blev meget
fortrolig med en digter som ogsaa var en stor krybskytte, saavidt jeg
husker var hans navn Shakespeare.

Denne digter -- paa hvis enemerker baade engelske og tyske forfattere
driver det frkkeste krybskytteri, sandsynligvis for at gjengjlde hvad
han gjorde selv i live -- laante hyppig slyngen og nedla saameget vildt
dermed, at det bare var med nd og neppe, at han undgik den skjbne som
nr hadde rammet mine to venner i Gibraltar. Stakkars Shakespeare blev
fngslet, men min stamfar utvirket hans frihet paa en hist besynderlig
maate. Dronning Elisabeth var da paa tronen, men hun var paa sine gamle
dage blit saa lei og kjed av livet at blot det at skulle vre ndt til
at spise og drikke og kl paa og av sig, gjorde livet til en utaalelig
byrde for hende.

Min stamfar satte hende istand til at undvre disse ting eller at kunne
gjre det ved mellemmand, og hvad tror De vel var det eneste han var til
at formaa at utbede sig som belnning? Jo Shakespeares frihet. Saa stor
var hans kjrlighet til denne bermte digter, at han gjerne hadde git en
del av sin egen levetid for at kunne forlnge sin vens dage.

Jeg har forresten aldrig hrt at nogen av dronningens bifstektende
undersaatter har bifaldt denne nye maate at leve paa, nemlig uten mat,
hvor slaaet de end maa vre blit av dens originalitet. Hun levde heller
ikke paa denne maate mer end i syv og et halvt aar, da hun dde av sult.

Min far som eide denne slynge fr mig, fortalte flgende historie som
hans venner ofte har hrt ham fortlle og hvis sandhet ingen som kjendte
den vrdige gamle herre, vil betvile.

Paa en av mine besk i England, sa han, gik jeg ned paa stranden ikke
langt fra Harwich, da en stor sjhest kom op av havet og gallopperte saa
hurtig den kunde, henimot mig. Jeg hadde ikke andre vaaben end min
slynge. Med denne kastet jeg dog saa behndig et par stener, at jeg slog
ut begge dens ine. I et ieblik var jeg derpaa oppe paa dens ryg og red
ut i havet, for i samme ieblik som den mistet synet, var dens vildhet
forsvundet, og den blev saa spak som et lam. Jeg brukte slyngen som
bidsel og saaledes red jeg med strste lethet gjennem havet.

I mindre end tre timer naadde vi den motsatte kyst og hadde saaledes
gjennemredet 30 sjmil. I Helwoetsluys solgte jeg min ganger til verten
i Tre pokaler for 700 dukater. Han utstillet det underlige dyr til en
viss pris pr. hode og tjente sig derved en smuk formue.

De kan se den avtegnet og beskrevet i Buffons naturhistorie.

Men hvor usdvanlig end denne reisemaate var, pleide min far at si,
saa var dog de opdagelser og iagttagelser jeg gjorde underveis, endnu
mere overraskende og vidunderlige.

Det dyr som bar mig, svmmet ikke; det travet med utrolig hurtighet
langs havbunden, idet det drev foran sig millioner av fisk, som var
aldeles forskjellige fra hvad vi faar at se. Nogen hadde hodet paa
midten av kroppen, andre paa enden av halen; endel som stod opstillet i
en rundkreds, sang korsanger av ubeskrivelig skjnhet; atter andre var
ifrd med at bygge gjennemsigtige vandpaladser, omgit av rummelige
sileganger, gjennem hvilke strmmet en skinnende vske som lignet den
sterkest gldende ild. Det indre av disse bygninger var forsynt med alle
de bekvemmeligheter, som fornemme fisker kunde nske sig, saaledes var
der store saler bestemt til at opbevare rognen; en lang rkke pragtsaler
var anvist til opdragelse for yngelen. Deres undervisningsmaate --
saavidt jeg kunde skjnne av hvad jeg saa, ti hvad jeg hrte var likesaa
uforstaaelig for mig som fuglekvidder eller grshoppesang -- forekom mig
at vre saa slaaende lik, hvad man anvender i milde stiftelser paa
jorden, at jeg er overbevist om at den som har ren av at ha indfrt
den, maa ha foretat en lignende reise som jeg, og saaledes snarere
grepet sin lre ut av vandet end av luften.

Av hvad jeg nu har fortalt kan De skjnne, at der endnu findes en vid
opdagelsesmark som vel fortjener at bli underskt og studert. Men jeg
faar vel fortstte min fortlling.

Paa min vei overskred jeg ogsaa en uhyre bergkjede mindst likesaa hi
som Alperne. I klippeklftene vokste skoger av allehaande store trr,
til hvis grener var fstet hummere, krabber, sters, muslinger og
sjsnegler av saa uhyre strrelse at en enkelt vilde vre nok til at
utgjre en hel vognladning.

Alle de eksemplarer som blir kastet op paa vore kyster og solgt paa
markederne er bare usle elendige skabninger, som vandet river vk av
grenene, aldeles som vinden paa jorden. De trr som hummerne levde paa,
forekom mig at bre mest frugt, men de som der sat krabber og sters paa
syntes at vre de strste. Smaasnegler vokser paa en slags busk, som
nsten altid spirer ved foten av de store krabbetrr og slynger sig op
om dem som vedbend om en ek.

Da jeg var kommet omtrent halvveis befandt jeg mig i en dal mindst 500
favner under havets overflate. Jeg begyndte nu at lide av mangel paa
luft. Desuten var min stilling slet ikke behagelig av flere grunder. Jeg
mtte fra tid til anden uhyre fisker, som saa vidt jeg kunde skjnne av
den skrkkelige maate de aapnet gapet paa, nok ikke var uvillige til at
sluke os begge to. Min stakkars Rosinante kunde jo ikke se, saa jeg
maatte selv se til at undgaa disse sultne herrers fiendtlige hensigter.
Jeg travet derfor videre uten at stanse, for at naa det trre land saa
snart som mulig.

Saaledes pleide min far at fortlle sin oplevelser. Jeg kom til at huske
paa denne historie ved at berette om hvordan jeg benyttet slyngen i
Gibraltar. Denne slynge har som fr omtalt vret i vor familjes eie i
umindelige tider; foruten sine andre merkelige egenskaper har den ogsaa
den, at den kan stte en istand til at utfre nsten alt hvad man vil.
Dengang jeg brugte den i Gibraltar, blev den benyttet for sidste gang,
da et stort stykke blev bortrevet av bomben, men den lille rest gjemmes
endnu i vort familjearkiv som en skat sammen med andre familjestykker av
likesaa stor vrdi.

Jeg gjorde engang en ballon av saa uhyre strrelse, at hvis jeg nvnte
den silke som jeg brugte til den, vilde man ikke tro det; ethvert
kjbmandslager og alt hvad vverne hadde i hele London og Westminster,
strk med. Med denne ballon og med min slynge utfrte jeg mange lystige
indfald, saasom at lfte et hus fra dets grundmur og istedet stte et
andet uten at forstyrre beboerne, som almindeligvis sov eller var altfor
optat til at bry sig om sin boligs vandringer.

Da skildvagten paa Windsor slot hrte klokken paa St. Paul slaa tretten,
var det min behndighet som var skyld deri. Jeg bragte nemlig
bygningerne klods ind til hverandre ved at flytte slottet til St. George
Fields og tilbake igjen fr daggry uten at vkke en sjl. Trods alt
dette vilde sandsynligvis min ballon vre forblit en hemmelighet, hvis
ikke Montgolfier hadde gjort luftskipperkunsten saa almen bekjendt.

Den 30te september, som er den dag, da lgeforeningen avholder sit
aarlige mte, hvor de vlger foreningens embedsmnd og bakefter styrker
sig ved et overdaadig festmaaltid, fyldte jeg min ballon, og fik den til
at svve ret over deres bygning. Saa fstet jeg den ene av slyngen til
bygningens spir og den anden til ballonen og steg saa op med hele
foreningen til en uhyre hide, hvor jeg forblev i tre maaneder. Man vil
kanske undre sig over, hvad de levde av i denne tid, dertil jeg kan
svare, at selv om de hadde opholdt sig dobbelt saa lang tid i disse hie
regioner, saa vilde de allikevel ikke ha litt nogen nd, saa rikelig
besat var deres bord.

Endskjnt min mening kun var at drive nogen uskyldige lier, saa
foraarsaket dog denne strek megen skade for presteskapet, klokkerne og
graverne, hvilke virkelig ikke led liten avbrk i sin nring derved; for
det er vel kjendt at i de tre maaneder foreningen var paa luftreise og
flgelig ute av stand til at tilse sine patienter, forekom nsten intet
ddsfald med undtagelse af de faa, som tidens le nedslog. Hvis ikke
apotekene hadde fortsat sin gjerning, vilde hist sandsynlig mindst
halvdelen av alle bedemnd vre gaat fallit.

Kort tid derefter tildrog en av mit livs merkeligste oplevelser sig.

Jeg hadde en dag maattet gaa ned til Wapping for at overvre
indskibningen av endel varer, som jeg skulde sende til nogen gode venner
i Hamburg, og la hjemveien om Towerdokken. Klokken var 11 om
formiddagen, varmen var saa sterk og jeg var saa trt at jeg fik det
indfald at krype ind i en av Towers kanoner, hvor jeg snart slumrede
sdelig ind. Nu var det tilfldigvis kong Georg den tredjes fdselsdag,
hvorfor alle kanonerne blev avfyrt kl. 1, ham til re. De var allesammen
blit ladd om morgenen, og da man jo ikke kunde ane at jeg laa inde i en
av dem, blev jeg skutt over hustakene og over paa den motsatte side av
elven nr Deptford og ind paa en rik bondes gaard. Der faldt jeg ned paa
en umaatelig stor histak, som bonden hadde samlet isammen i haap om
dyre tider, og blev liggende der uten at vaagne, hvilket var en naturlig
flge av skuddet.

Omtrent tre maaneder efter blev hiet saa dyrt at bonden syntes det
kunde vre paa tide at sende det tiltorvs. Jeg vaagnet da ved den sti
som folkene gjorde, da de klv op paa stakken, og endnu halvt isvne og
uten at vite hvor jeg var gjorde jeg mit bedste for at komme vk,
hvorved jeg kom til at falde like ned paa bondens hode. Mig gjorde det
ikke det mindste, men bonden blev stygt medfart, for han blev drbt paa
stedet ved at jeg aldeles uskyldig kom til at knkke halsen paa ham.

Min samvittighet blev dog aldeles beroliget, da jeg senere fik hre at
fyren var en elendig gnier og aagerkarl, som gjemte paa sit korn og hi
indtil det blev dyrtid, saa han kunde slge det til blodige priser.

Hans voldsomme dd var derfor en retfrdig gjengjldelse for ham og en
velgjerning for menneskeheten.

Man kan tnke sig hvor forbauset jeg blev da jeg kom til fuld sans og
samling og forskte paa at erindre mig hvor jeg hadde lagt mig til at
sove tre maaneder i forveien. Man kan ogsaa forestille sig mine
londonske venners overraskelse da de saa mig komme tilbake sund og
frisk, skjnt de hadde lett overalt efter mig uten at kunne finde mig.




                                  XV.

                      Baronen reiser til Ishavet.


Den har vel alle hrt tale om, den opdagelsesreise i Nordishavet som
gjordes av kaptein Phipps, nu lord Mulgrave. Jeg ledsaget kapteinen,
ikke som officer, men blot som hans ven og passager. Da vi kom op i de
hie breddegrader, tok jeg min kikkert, hvis gode egenskaper dere
kjender fra Gibraltars beleiring, og underskte synskredsen med den. Jeg
har altid fundet det meget nyttig av og til at se mig om og da isr paa
reiser.

Omtrent en halv mil borte var et uhyre isberg, mindst saa hit som vor
stormast, og paa dette opdaget jeg to isbjrner, som saavidt jeg kunde
skjnne var i en ivrig tvekamp. Jeg tok ieblikkelig min rifle og begav
mig paa vei til isberget, men jeg fandt veien ditop overmaade besvrlig
og farlig; snart maatte jeg over bundlse avgrunder og snart var isen
saa glat at jeg faldt omkuld ret som det var. Endelig kom jeg like hen
til bjrnene; jeg saa nu, at de ikke slos, men bare lekte.

Jeg beregnet straks vrdien av deres huder, for enhver av dem var saa
stor som en velnret okse; men ulykkeligvis gled min hire fot, idet jeg
hvet min bsse, og jeg faldt paa ryggen med en slik voldsomhet, at jeg
mistet bevisstheten.

Da jeg kom til mig selv igjen, saa jeg til min forfrdelse at et av
uhyrene hadde vendt mig om paa maven og just tat fast i linningen paa
mine nye skindbukser for at slpe mig bort. Det er ikke godt at si hvor
bstet vilde ha drat mig hen, hvis jeg hadde mistet min andsnrvrelse,
men jeg drog ut min kniv -- det er denne som I her ser -- og kuttet av
tre av dens fortr, saa den ieblikkelig lot mig falde, idet den brlte
frygtelig. Jeg avfyrte straks min bsse, saa den faldt stendd ned uten
gi en lyd fra sig. Dette var jo godt og vel, men uheldigvis hadde dens
brl opvkket tusender av dens fller, som laa og sov rundt om paa isen
i en halv mils omkreds, og som nu kom farende imot mig i fuld fart, saa
jeg hadde ingen tid at spilde.

Det vilde nu sandsynligvis ha vret ute med mig hvis jeg ikke hadde faat
et glimrende indfald. Paa omtrent halvdelen av den tid som en vet jger
bruker til at flaa en hare, drog jeg skindet av den dde bjrn, krp ind
i det og stak hodet der, som den hadde hat sit. Neppe var jeg frdig
hermed fr hele flokken var omkring mig. Jeg maa tilstaa at jeg trods
min varme pels baade svedte og frs paa samme tid.

Imidlertid lykkedes mit krigspuds aldeles fortrffelig. Den ene efter
den anden kom hen til mig, lugtet og antok mig iensynlig for at hre
til familien; det eneste jeg manglet for at vre aldeles lik dem var
tykkelsen, endskjnt jeg saa adskillige av de unge som ikke var strre
end jeg. Da alle hadde lugtet tilstrkkelig paa mig og paa levningerne
av deres dde kamerat, blev vi snart meget gode venner. Jeg kunde ogsaa
eftergjre alt hvad de gjorde; det eneste som jeg ikke var deres like i,
var med hensyn til at brle og brumme. Men skjnt jeg saa ut som en
bjrn, var jeg dog allikevel et menneske, jeg begyndte derfor at
overveie, hvordan jeg bedst skulde dra fordel av det gode forhold som
var opstaat mellem mig og mine firbente venner.

Jeg hadde hrt av en engelsk kirurg at dden ieblikkelig indtraf ved et
stik gjennem rygraden. Jeg besluttet nu at prve rigtigheten herav. Jeg
trak min kniv, og sttte den ind i rygraden mellem skuldrene paa den
strste bjrn, som jeg kunde se.

Det var et dristig forsk, som jeg nok kunde ha grund til at vre litt
rd for, ti hvis dyret skulde overleve sit saar, saa var det ute med
mig, jeg vilde sikkert bli revet i hundrede stykker.

Heldigvis lykkedes mit forsk; bjrnen faldt stendd ned ved mine ftter
uten at gi en lyd fra sig. Jeg hadde nu ingen vanskelighet ved at gjre
det av med de andre paa samme maate, for endskjnt de saa sine kamerater
falde rundt omkring sig, hadde de dog aldeles ingen mistanke til mig;
denne godtroenhet var min frelse.

Dette er aldeles som i Tyrkiet, tnkte jeg, den skjbnesvangre silkesnor
ekspederer den ene efter den anden, og folket lever like ubekymret for
det, vistnok til gavn baade for sig selv og sultanen, da de ellers av
frygt ikke skulde kunne nyde livet.

Da de allesammen laa dde omkring mig, vendte jeg tilbake til skibet, og
fik tilladelse av kapteinen til at ta med mig trefjerdedele av skibets
bestning for at bringe alle huderne og skinkerne med ombord. Dette var
gjort paa nogen faa timer, og det utgjorde mere end fuld last for
skibet. Det tiloversblevne blev kastet i havet, uagtet jeg ikke betviler
at det behrig saltet vilde ha smakt likesaa godt som skinkerne.

Da vi var kommet tilbake til England, sendte jeg nogen skinker
i kapteinens navn til admiralitetslorderne, et parti til
skatkammerlorderne og en hel del til lordmayoren, oldermndene og
citylaugene. Resten utdelte jeg blandt mine venner.

Fra alle kanter mottok jeg den varmeste tak, og Londons City viste mig
den opmerksomhet til gjengjld at indbyde mig til hvert aar at overvre
det festmaaltid som avholdes til re for den nyvalgte lordmayor.

Skindene sendte jeg til keiserinden av Rusland til vinterpelser for
hendes egen hie person og for hendes hofstat. Hun takket for gaven i et
egenhndig brev, som blev overrakt av et overordentlig sendebud, og i
hvilket hun bad mig dele tronen med sig. Men da jeg aldrig har brutt mig
om hie resposter, avslog jeg i al underdanighet hendes majestts
naadige tilbud. Sendebudet, som overrakte mig det keiserlige brev, hadde
befaling til ogsaa at bringe mit svar tilbake. Ikke lnge efter hadde
jeg den re at motta et lignende brev fra samme hie haand, hvilket brev
overbeviste mig om hendes majestts sterke tilbielighet for mig
saavelsom om hendes ophiede tnkemaate. Den sygdom som ikke lnge efter
endte hendes dage kom, som hun var saa naadig at ytre til grev
Dolgorucki, alene av grmmelse over mit avslag paa hendes begjring.

Jeg vet ikke, hvad det er hos mig som damerne synes saa godt om, men
keiserinden er ikke den eneste dame av hi rang som har beret mig ved
at tilbyde mig sin haand.

Kapteinen sa ofte siden at han dypt beklaget ikke at ha hat nogen del
i denne bermmelige dags hder, som han spkende kalder
bjrneskindsslaget. Han var skinsyk paa mig for den bermmelse jeg
opnaadde, og skte at nedstte den saa meget som mulig. Vi var ofte
uenige derom og endnu den dag i dag er vi ikke rigtig fine venner. Han
skammer sig ikke til eksempel for at si, at det ikke var slik stor
heltedaad at nedlgge alle bjrnene, naar man selv ser aldeles ut som en
av dem, og at han makelig skulde ha gaat midt ind iblandt dem uten nogen
forkldning, og de skulde allikevel ha tat ham for en av deres egen
slegt.

Dette er imidlertid en saa kilden sak at ingen mand som gjr fordring
paa at bli kaldt dannet, kan disputere herom med en saa hitstaaende
person som en pair av England.




                                  XVI.

                       En sjreise til Ostindien.


Med kaptein Hamilton gjorde jeg engang en sjreise fra England til
Ostindien. Jeg hadde med mig en fuglehund, som i ordets bokstavelige
forstand er vrd sin vegt i guld, da den vist i alle henseender er
aldeles uovertrffelig. En dag var bestikket opgjort med det resultat at
vi endnu var mindst 300 mil fra land, da min hund pludselig veiret og
stod som for vildt. Jeg blev hist overrasket ved at se den staa saadan
i en time, og visste ikke hvad jeg skulde tro; men tilsidst meddelte jeg
kapteinen og officererne min formodning at vi maatte vre nrmere land
end de trodde, da min hund veiret vildt. Al den tak som jeg fik for min
underretning, var en vldig lattersalve midt op i ansigtet. Jeg lot dem
le, men lot mig ikke rokke i mine gode tanker om hunden.

En lngere disput blev dog flgen, og min mening blev paa det
bestemteste bestridd fra alle kanter. Tilslut sa jeg til kapteinen, at
jeg hadde mere tiltro til min hund Trays nse end til hele skibets
bestning, at jeg med glde vilde vdde 100 guiner -- som just var den
sum, hvormed jeg skulde bestride mine reiseomkostninger -- at vi skulde
faa se vildt inden en halv time.

Kapteinen, som var en munter fyr, lo endnu hiere end fr og bad
skibslgen, hr. Crawford, fle mig paa pulsen. Han gjorde saa, og sa at
jeg var aldeles normal. De begyndte da at hviske sammen, men jeg
opfanget dog enkelte stninger:

Han er ikke ved sine fulde fem, sa kapteinen, jeg kan ikke med god
samvittighet gaa ind paa et saadant vddemaal.

Jeg er aldeles ikke enig med Dem deri, bemerket doktoren. Ingen skrue
er ls i hans hjerne. Det eneste er at han har mere tiltro til sin hunds
nse end til kapteinens og alle de andre herrers forstand. Han maa
ialfald tape dette vddemaal, men det har han bare godt av.

Det vilde ikke vre rlig spil fra min side at motta et saadant
vddemaal, sa kapteinen, men la gaa, jeg kan komme fra det paa en
hderlig maate ved at gi ham pengene tilbake naar jeg har vundet.

Under denne samtale hadde Tray staat stille paa samme flek, saa jeg blev
endnu mere bestyrket i min tro. Jeg tilbd derfor vddemaalet nok
engang, og det blev antat.

Knapt hadde vi sagt det sdvanlige top fr en av matroserne, som
fisket i en baat agterut, fik en usdvanlig stor hai til at bite paa
kroken. Den blev snarest mulig halt paa dk, og da den blev skaaret op,
hvad tror I saa kom ut? Jo, ikke mindre end seks par raphns fli ut av
dens buk. De stakkars kr hadde vret der saa lnge, at en av dem hadde
lagt fem egg, som den just holdt paa at ruge ut, og en av kyllingerne
krp netop ut av skallet da de blev sat i frihet.

Vi opdrttet kyllingerne sammen med et kuld katunger, som var kommet til
verden nogen minutter fr. Katten tok sig likesaa meget av sine
pleiebrn som av sine egne og viste den strste moderlige uro naar en av
dem fli vk fra den og ikke vendte tilbake med det samme. Fire av de
fem fiskede raphns var hunner; under hele reisen gjorde de ikke andet
end vrpe og ruge ut, saa vi altid hadde fugl i overflod paa kapteinens
bord. Min trofaste Tray blev belnnet for de 100 guiner som den hadde
vundet for mig ved at faa alle de fugleben som hver dag blev igjen, og
engang imellem fik den ogsaa en hel fugl.




                                 XVII.

                        Anden reise til maanen.


Jeg har fortalt, mine herrer, om min reise til maanen for at finde igjen
min slvkse. Jeg har ogsaa vret der engang siden, men denne gang
reiste jeg dit paa en meget bekvemmere og letvintere maate, og forblev
der ogsaa lnge nok til at iagtta adskillig om maaneforhold, som jeg
skal ske at gjengi efter hukommelsen, da mine optegnelser endnu ikke er
ordnet.

En fjern slegtning av mig hadde den fikse id at der etsteds maatte
findes et folk av slik kjmpemssig strrelse som dem Gulliver foregir
at ha set i Brobdingnag. Han besluttet at gaa paa opdagelse efter det og
bad mig ledsage sig. Jeg for min del har altid anset Gullivers reiser
som bare tant og opdigtelse og trodd akkurat saa meget paa Brobdingnag
som jeg gjr paa Lilleput; men min rede slegtning hadde indsat mig til
sin hovedarving, og derfor var jeg ndt til at fie mig efter ham, da jo
den ene tjeneste er den anden vrd.

Vi naadde snart Sydhavet og vor reise forlp uten nogensomhelst
hndelse, som er vrd at omtale; det eneste skulde da vre, at vi saa
adskillige par flyvende mnd og kvinder, som danset menuet og gjorde
mange andre rare kunster i luften.

Atten dage efter at vi hadde seilet fra Otaheiti opstod der en voldsom
orkan, som lftet vort skib 1000 mil op i luften, hvor vi forblev en
stund. Tilslut fyldte en gunstig vind vore seil og drev os frem med stor
fart. Da vi omtrent hadde seilt i seks uker over skyene, opdaget vi land
ret forut. Paa den avstand som vi var, saa det ut som det kunde vre
rundt og skinnende hvitt som en , glitrende i solskinnet. Vi traf paa
en god havn, hvor vi ankret, gik iland og fandt landet bebodd. Vi saa
byer, trr, fjeld og floder, saa vi kunde nsten indbilde os at vi var
kommet til jorden igjen.

Jeg behver vel neppe at fortlle at den verden vi var kommet til, var
maanen. Vi saa der vsener av en kjmpemssig vekst, som red paa griffer
som hver hadde tre hoder. For at gi Dem et begrep om disse fugles
strrelse, skal jeg fortlle at lngden mellem vingespidsene var mindst
seks ganger et menneskes almindelige hide. Maanemenneskene bruker disse
fugler istedenfor hester til ridning og kjrsel.

Keiseren i maanen hadde kort fr vor ankomst erklrt solen krig. Hans
majestt tilbd mig en officerspost, hvilken re jeg imidlertid maatte
avslaa, da jeg ikke var inde i maanefolkets kampmaate.

Alt der oppe var av en overnaturlig strrelse. En almindelig flue er
saaledes omtrent likesaa stor som et faar her paa jorden. De vaaben som
maanebeboerne bruker i krig, er uhyre rddikker, som de bruker som
kastespyd, og som ofte drper den som blir truffet derav. Naar
rddiktiden er forbi, bruker de aspargesstilker. Umaadelig sop blir
brukt som skjold.

I indbyrdes strid bruker dannede folk tungen, som vistnok er det
farligste vaaben av dem alle.

Jeg traf paa maanen nogen reisende fra Sirius, de var kommet dit i
forretninger. De hadde hode som en engelsk buldog og deres ine sat paa
nsetippen, eller kanske det er rettere at si paa den nedre side av
dette lem. De har ingen ienlaak; men naar de sover, bedkker de bare
inene med tungen. Deres gjennemsnitlige strrelse er tyve fot, mens
maanemenneskene er seks og treti fot hie. Disse sidste har et navn som
lyder noksaa underlig, de kaldes nemlig ikke mennesker men kokende
vsener, fordi de tilbereder sin fde ved ildens hjelp, aldeles som vi
gjr. De dsler dog ikke bort megen tid med at spise, for paa den
venstre side av legemet har de en liten dr som de kan aapne, og
derigjennem stikker de al sin mat ind i maven. Saa lukker de dren igjen
og gjentar det akkurat paa dagen en maaned bakefter. Saaledes har de
bare tolv maaltider om aaret, hvilken ordning vel maa vinde alle
avholdne folks bifald, men litet skulde smake visse folk, i hvis liv
maven spiller den strste rolle.

Saavel de kokende vsener som dyrene er paa maanen bare av et kjn, og
alting vokser derfor paa trr. Disse trr er av forskjellig strrelse og
utseende; men de hvis frugter blir til kokende vsener, er meget
smukkere og strre end de andre.

Frugten ligner en nt, der har en meget haard skal og er seks fot lang.
Naar saa disse ntter er modne, blir de omhyggelig samlet sammen og
opbevart saa lnge, man anser det nskelig. Vil man nu gi liv til
kjernen, kaster man bare ntten i en stor kjel med vand, og efter nogen
faa timers forlp revner skallet og ut kommer et levende vsen. Fr de
kommer til verden, har allerede naturen bestemt, hvilken stilling enhver
skal indta. Av en nt kommer saaledes en teolog, av en anden en jurist,
av en tredje en filosof, av en fjerde en soldat osv., og enhver begynder
straks at drive den haandtering som han hittil bare har kjendt
teoretisk. Det er meget vanskelig at kunne si, hvad enhver nt
indeholder. Da jeg var der, forsikret en videnskabsmand at han hadde
opdaget hemmeligheten; men man viste ham liten opmerksomhet, og han blev
i almindelighet anset for at vre gal.

Naar maanefolket blir gamle, saa dr de ikke, men svinder langsomt ind,
og forsvinder tilslut som en rk. Mange har bare en finger paa hver
haand, men med disse to kan de utrette langt mere end vi med alle vore
ti.

De brer hodet under sin hire arm, og naar de skal paa reiser eller har
en eller anden forretning at utfre som krver endel bevgelse, pleier
de sedvanligvis at la hodet vre hjemme, da de allikevel kan raadsprre
det, hvor langt de saa end er vk.

Naar fornemme folk paa maanen vil vite, hvad folket siger eller holder
paa med, saa gaar de ikke selv hen og ser efter. Tvertimot de blir
hjemme, det vil si kroppen blir hjemme, mens de bare sender sine hoder
ned paa gaten for at se hvad der er paafrde. Naar erendet saa er
utrettet, kommer hodet straks tilbake, saasnart dets eiermand kalder paa
det. Dette er aldeles motsat det man ofte ser paa jorden, tnkte jeg,
for der trffer man ofte paa folk som man skulde tro hadde glemt hodet
efter sig hjemme.

Druestenen paa maanen ligner aldeles vor hagl, saa jeg er fast
overbevist om at hagl opstaar ved at en storm ryster frugten av stilken,
og stenene falder saa ned paa jorden. Ja, jeg er blit endnu mere
bestyrket i min tro ved at vinhandlerne sandsynligvis lnge har kjendt
til dette; ialfald har jeg ofte drukket vin, som smakte som om den kunde
vre laget av haglkorn og som smakte aldeles som maanevinen.

De kan ta sine ine ut og stte dem ind efter behag, og naar de holder
dem i haanden, ser de derfor likesaa godt som naar de sitter i sine
huller. Skulde de tilfldigvis miste eller beskadige et ie, saa kan de
faa kjpt eller leiet et nyt, som gjr aldeles samme nytte som det
gamle, ja dette er saa almindelig at paa maanen gaar folk omkring og
slger ine; de har et meget stort utvalg, for moden skifter; en tid er
det hieste mode at ha blaa ine, en anden gang grnne, saa gule osv. Da
jeg var der, svrmet man for rde ine.

Alt dette kan synes Dem, mine herrer, hist forunderlig, men jeg beder
bare den som tviler paa sandheten, selv at reise til maanen og se efter,
og han skal bli overbevist om at jeg har holdt mig niere til sandheten
end nogen reisende fr mig.




                                 XVIII.

    Reise gjennem jorden tillikemed flere andre merkvrdige eventyr.


At dmme efter Deres ansigter, mine herrer, ser det ut til at jeg
snarere vilde bli trt av at fortlle, end I av at hre paa mig. Dette
smigrer mig saa meget, at jeg ikke vil friste eders taalmodighet lnger.
Istedetfor at fortstte fortllingen om min reise til maanen, hvilket
frst var min hensigt, vil jeg heller fortlle en anden historie, hvis
paalidelighet er likesaa utvilsom som nogen jeg fr har fortalt, men som
overgaar dem alle med hensyn til merkelige og underfulde tildragelser.

Mr. Brydones skildring av sin reise paa Sicilien hadde indgit mig et saa
heftig nske efter at beske Etna at jeg snarest mulig begav mig paa
vei. Intet merkelig hndte mig paa reisen. Jeg siger _mig_, for mangen
anden vilde ha omtalt en hel mngde bagateller, som folk bare vilde ha
dslet tiden med at hre paa, og altsammen blot for at faa sine
reiseomkostninger dkket ved at publikum kjpte deres bok.

Tidlig en morgen begav jeg mig fra en bondegaard som laa ved fjeldets
fot, hvor jeg hadde overnattet, med den faste beslutning at underske
denne merkelige vulkans indre, om det saa skulde koste mig mit liv.
Efter en besvrlig vandring paa tre timer naadde jeg toppen. Vulkanen
hadde nu i tre uker vret i uavbrutt virksomhet. Hvordan berget ved
saadanne tilflde ser ut, er tidligere saa ofte beskrevet at jeg kan
spare Dem for en kjedelig historie og mig selv for undig mie.

Tre ganger gik jeg rundt krateret, som nrmest kan lignes med en uhyre
trakt; men da jeg skjnte at jeg ikke blev et gran klokere ved det, tok
jeg en rask beslutning og hoppet nedi. Neppe var dette gjort fr jeg
befandt mig som i et gloende varmt dampbad. Min stakkars krop blev ilde
tilredt av de gldende kul, som fli i alle retninger. Uagtet kullene
for op med stor hastighet, saa faldt dog jeg iflge tyngdeloven med
endnu strre hurtighet ned og fik snart fast grund under mine ftter.
Det frste som tildrog sig min opmerksomhet da jeg kom ned, var en
forfrdelig larm, en blanding av eder, skrik og brl, som syntes at
komme fra alle kanter. Jeg aapnet mine ine og befandt mig til min store
forbauselse midt imellem Vulkan og hans cykloper. Disse herrer som jeg
forlngst hadde henvist til fabelens verden, hadde nu i tre uker trttet
om frihet og lydighetspligter og deslike, og det var denne trtte som
hadde vret aarsak til al forstyrrelsen i oververdenen. Synet av mig
frembragte ieblikkelig som ved troldom, fred og enighet i den stiende
forsamling. Vulkan hinket straks bort til et vgskap efter nogen salver
og plastere, som han med egen hie haand satte paa, og snart var mine
brandsaar lgt. Saa lot han stte for mig forskjellige forfriskninger,
saasom en flaske nektar og andre kostelige saker, som ellers blot guder
og gudinder faar smake.

Saasnart jeg nogenlunde var kommet til krfter igjen, forestillet han
mig for sin hustru Venus, som han bad srge for mig saa godt hun kunde.
Man kunde se paa Venus at hun hadde vret overnaturlig deilig; det som
endnu var igjen, var mere end nogen skjnhet her paa jorden kan vise
frem. Men hvorledes skal jeg kunne beskrive rigdommen i det vrelse som
hun frte mig til, de blte divaner, den himmelske ynde, som var i
enhver av hendes bevgelser og hendes hjertes overstrmmende mme
flelser! Der findes ikke det sprog paa jorden, som har uttryk for
dette. Alene tanken derpaa gjr mig aldeles r.

Vulkan beskrev Etna for mig med den strste niagtighet. Han fortalte,
hvorledes dette fjeld bare er en haug med aske og slagger fra hans
verksted; han fortalte at han ofte var ndt til at anvende strenge
forholdsregler mot sine arbeidere, og at han da i sin vrede kastet
gldende kul paa dem, som de avparerte med slig behndighet at de
istedet for op til jordens overflate, da de paa den maate vilde faa ham
til at bruke op alt sit kasteskyts. Vore trtter, fortsatte han,
holder undertiden paa i maaneder, og de foreteelser som er en flge
herav, er hvad menneskene kalder for utbrud. Vesuv er ogsaa et av mine
verksteder, og dit kommer jeg ad en vei som ligger mindst 300 mil under
havbunden. Lignende trtter der, er aarsak til de samme forstyrrelser
paa jorden.

Men hvor meget end gudens lrerike samtaler interesserte mig, saa var
jeg dog endnu mere fngslet og fortryllet ved hans hustrus selskap, og
jeg skulde sandsynligvis aldrig ha forlatt dette underjordiske paradis,
hvis ikke nogen bagvaskere og reskjendere hadde hvisket Vulkan noget i
ret, som fyldte hans godmodige sind med skinsykens kvaler. En morgen
som jeg var fordypet i en samtale med gudinden, kom han ind i vrelset,
tok mig fat i kraven, og uten at gi mig tid til at forsvare mig, frte
han mig ind i et rum som jeg fr ikke hadde set. Derpaa holdt han mig
svvende over en slags brnd av en uudgrundelig dybde og ropte med vred
stemme:

Utaknemmelige ddelige! vend tilbake til den verden, du er kommen fra
og hvortil du er skapt.

Med disse ord, og uten at la mig faa tid til at fremfre noget til mit
forsvar, slynget han mig ned i avgrunden.

Jeg faldt og faldt med en hurtighet som kedes for hvert ieblik, saa
jeg tilsidst aldeles tapte bevisstheten. Men jeg vaagnet ved at finde
mig kastet hen i et umaadelig hav, belyst av den opgaaende sols
straaler. Det var som en tilstand av salighet for mig efter den
skrkkelige reise jeg just hadde gjort, og da jeg bestandig har vret en
udmerket svmmer, behvde jeg ikke at frygte.

Jeg speidet rundt omkring i alle retninger, men kunde ikke se andet end
vand. Forskjellen mellem det klimat hvor jeg nu var, og det som jeg var
vant til hos Vulkan, begyndte ogsaa at bli ubehagelig. Tilsidst fik jeg
langt borte ie paa en gjenstand som saa ut som en uhyre klippe og som
iensynlig kom imot mig. Jeg saa snart, at det var et isberg. Jeg
underskte lnge frend jeg fandt en revne, ved hvis hjelp jeg kunde
komme op. Tilsidst lykkedes det mig dog, og jeg klatret op paa dets top,
men til min store rgrelse kunde jeg her heller ikke opdage land paa
nogen kant.

Endelig ved aftenens frembrud fik jeg ie paa et farti som holdt ned
paa mit isberg. Saasnart det var kommet nr nok, praiet jeg og fik svar
tilbake paa hollandsk. Jeg hoppet i sjen og svmte til skibet, hvor jeg
blev halt ombord. Det frste jeg spurte om var, hvor vi befandt os.

I Sydhavet, blev svaret.

Dette svar forklarte alt. Det var tydelig at jeg hadde faldt fra Etna
tversigjennem jordens midtpunkt og ut i Sydhavet, hvilken vei er meget
kortere end at seile rundt. Ingen fr mig har reist denne vei, og skulde
jeg forske det en gang til, saa skal jeg nok passe paa at gjre
iagttagelser underveis, som maa bli av den strste vigtighet for
videnskapen.

Jeg fik noget at spise og gik saa tilkis for at hvile mig ut. Hvilket
uopdragent folkefrd er ikke hollnderne, mine herrer! Da jeg den
flgende morgen fortalte officererne min historie paa samme likefremme
og ukunstlede maate som nu, saa flere av dem og da isr kapteinen ut som
om de tvilte paa mine ord. Men da de hadde tat gjstfrit imot mig, og
jeg levde aldeles paa deres bekostning, var jeg ndt til at stikke denne
fornrmelse i lommen uten at ta til gjenmle.

Jeg spurte hvilken plads de var bestemt til, og fik det svar at de var
paa en opdagelsesreise, og at reisens maal var naadd, hvis min
fortlling var sand. Vi fulgte niagtig samme vei som kaptein Cook og
ankret nste dag i Botany bay. Jeg maa si at det var bedre om den
engelske regjering vilde belnne rlige og fortjente folk ved at sende
dem hit istedetfor at sende sine kjeltringer, saa vakkert er landet og
saa rikt er det utstyrt av naturen.

Vi laa bare tre dager her. Den fjerde dag efter vor avreise blev vi
overfaldt av en frygtelig storm, som rev alle seil i filler, feide vk
baugsprydet og kastet ned bramstangen som faldt ned paa dkket og i
faldet knuste vort kompas. Enhver som kjender noget til sjlivet ved
hvad en slik ulykke vil si. Vi visste ikke mer, hverken hvor vi var
eller hvorhen vi skulde styre. Tilsidst liet vinden og blev efterfulgt
av fint veir og gunstig vind. Vi seilte nu i tre maaneder og maatte ha
tilbakelagt et anselig stykke vei, da vi med engang iagttok en
merkvrdig forandring i alting. Vi blev saa oprmte og glade i hu, vore
nsebor blev fyldt med de deiligste dufte, og havet skiftet ogsaa farve
og blev aldeles hvitt istedetfor graat.

Snart efter denne vidunderlige forandring fik vi land isigte og det
varte ikke lnge fr vi lp ind i en havn som var baade god og rummelig.
I stedet for vand var den fyldt med udmerket melk. Vi gik iland og fandt
at hele en bare bestod av en eneste umaadelig ost. Vi skulde
sandsynligvis ikke ha opdaget dette, hvis ikke en lierlig begivenhet
hadde bragt os til at se efter. En av matrosene hadde nemlig en medfdt
modbydelighet for ost og besvimte i det ieblik han satte foten paa
land.

Da han kom til sig selv igjen, bad han os at ta vk den ost som hadde
klbet sig fast ved hans stvler. Vi underskte tingen nrmere og fandt
at han hadde fuldstndig ret, hele en var hverken mere eller mindre end
som jeg just fortalte, en uhyre ost. ens indvaanere levde av denne ost,
og det som blev spist op i dagens lp, vokste ut igjen om natten.

Vi saa likeledes en mngde vinranker, belsset med svre drueklaser som
istedetfor vin gav melk, naar de blev krystet.

De indfdte var slanke og vakre folk og i regelen ni fot hie. De hadde
tre ben, men bare en arm, og de voksne mnd hadde midt i panden et horn,
som de anvendte med beundringsvrdig frdighet. De holder kaplp paa
melkehavet og gaar paa det likesaa let som vi paa marken.

Der vokser likeledes paa en eller rettere sagt osten en mngde korn,
hvis skjlformige frugt indeholder et helt brd, fuldstndig bakt og
stekt, frdig til at spises.

Paa vor reise tvers over en traf vi paa ni elver, syv med melk og to
med vin. Reisen varte seksten dager fr vi kom til den motsatte strand.
I denne del av en fandt vi store sletter av ost, som var aldeles blaa
av alder, hvilket jo av skjnnere sttes over alt andet. Men istedetfor
at vre fulde av mark, vokste de deiligste frugter her, saasom kirsebr,
ferskener, aprikoser og vist tyve andre sorter, som vi aldrig hadde set
fr. I disse trr som er overordentlig store og tykke, var der en mngde
fuglereder. Vi saa saaledes en fiskerns rede, som var likesaa stort som
St. Pauluskirkens kuppel i London. Det var meget kunstfrdig bygget og
indeholdt -- vent litt, til jeg faar tnkt mig om -- det indeholdt 500
egg og ethvert av disse var mindst saa stort som et oksehode.

Vi kunde ikke se ungerne, men hrte dem pipe inde i eggene. Da vi efter
mange forgjves forsk tilslut fik aapnet et av eggene, kom der ut en
fjerls fugleunge, som vistnok var tyve ganger saa stor som en voksen
hk.

Neppe hadde ungen krpet ut av egget, fr den gamle kom til ved dens
pipen, slog ned paa kapteinen og fli tre mil op i luften med ham, saa
basket den ham dygtig med vingerne og lot ham falde ned i vandet.

Hollnderne svmmer alle som vandrotter, saa det varte ikke lnge fr
kapteinen naadde os igjen, og saa indskibet vi os. Vi reiste dog ikke
samme vei for at gjre nye iagttagelser. Blandt det vildt som vi hadde
fanget paa vor overlandsreise, var ogsaa to bfler av et eget slags med
bare et horn, som de hadde midt imellem begge inene. Vi angret siden at
vi hadde drbt dem, da vi fik vite at de indfdte dresserer dem og
bruker dem som trk- og ridedyr.

Vi fandt deres kjt overordentlig velsmakende, men det er jo aldeles
uten vrd for et folk som bare lever av ost og melk.

To dager fr vi kom ombord igjen, saa vi tre personer indlaast i nogen
bur, som hang hit op i trrne. Jeg spurte da, hvilken forbrydelse de
hadde begaat, som blev straffet saa strengt, og det blev mig da fortalt,
at de hadde reist utenlands og efter sin tilbakekomst hadde villet slaa
en hel del lgne i sine landsmnd, idet de hadde beskrevet stder som de
aldrig hadde set og fortalt om hndelser som de aldrig hadde oplevd. Jeg
synes ikke andet end at deres straf var vel fortjent, for enhver
reisendes frste pligt er at holde sig strengt paa sandhetens vei.

Da vi alle var ombord igjen, lettet vi anker og sa farvel til dette
besynderlige land. Alle trrne paa strandbredden, av hvilke mange var
meget hie og tykke, bide sig i takt to ganger for at hilse paa os,
hvorefter de indtok sin forrige stilling. Det var meget smigrende for os
og tok sig meget godt ut.

Efter nogen dages seilas, Gud ved i hvad retning, for vi var fremdeles
uten kompas, blev vandet rundt omkring os aldeles sort; da vi underskte
det niere, blev vi behagelig overrasket ved at finde at det var den
deiligste vin istedetfor skiddent vand, som vi hadde trodd. Det var med
strste mie vi kunde avholde vort mandskap fra at drikke sig rent
fordrvet. Men vor glde varte ikke lnge, for nogen timer efter fandt
vi os paa alle kanter omringet av hvaler og andre uhyre store fisker,
hvorav en isr var saa stor at vi ikke med den allerbedste kikkert kunde
se dens hale. Ulykkeligvis opdaget vi ikke uhyret, fr vi var like ind
paa det, da den med engang drog vort farti med fulde seil ind i sit
aapne gap.

Da vi hadde vret en stund i gapet, aapnet den kjften paa nyt, slukte
en skrkkelig vandmasse, og skylte vort skib med vandet ned i maven,
hvor det var saa stille som om vi laa tilankers i en dam. Luften maa jeg
rigtignok tilstaa var noget kvalm og tung. Vi traf her nede i fiskens
mave fuldt op av fartier, nogen fuldlastet og andre tomme, og som alle
hadde lidt samme skjbne som os. Alt hvad vi foretok os, maatte gjres
ved fakkelskin, da vi jo hverken hadde sol, maane eller stjerner til at
lyse for os. Vi hadde sdvanligvis to ganger om dagen hit vand, og to
ganger stod vi paa grund. Naar uhyret drak, blev det flod, og ebbe naar
den spritet ut, hvad den hadde drukket. Vi gjorde en niagtig beregning
over det kvantum vand, den drak, og fandt at det var nok til at fylde
Genfersjen, som er 30 mil i omkreds. Den anden dag av vort fangeskap i
dette mrkets rike vovet jeg at gjre en utflugt, mens det var lavt
vand, som vi pleide at si.

Vi hadde forsynt os med fakler og mtte omtrent 10000 sjmnd av alle
folkeslag. De stod just i begrep med at forhandle om den bedste maate
til at faa sin frihet igjen. En del av dem hadde tilbragt flere aar i
uhyrets mave.

En formand og to sekretrer blev valgt og den frstnvnte skulde just
til at tale til folket, da den fordmte fisk blev trstig og begyndte at
drikke, og vandet strmte ind med slik voldsomhet at det var med nd og
neppe vi naadde vore skibe, ja enkelte som var mindre rappe paa foten,
maatte svmme for at redde sit liv.

Da fisken spritet vandet ut igjen, forsamlet vi os paany, og jeg blev
nu valgt til formand. Jeg fremsatte da det forslag at vi skulde fste de
strste og sterkeste skibsmaster sammen, og naar saa uhyret aapnet
gapet, plante dem mellem kjverne og saaledes hindre fisken fra at kunne
lukke sit gap igjen. Dette forslag blev mottat med enstemmig bifald, og
hundrede av de sterkeste mnd blev straks sat i arbeide med at utfre
det. De to master var neppe blit sammenfiet efter min anvisning, fr et
gunstig tilflde frembd sig, da uhyret nemlig begyndte at gape. I samme
ieblik reiste vi masterne paa den maate, at den ene ende stak
tversigjennem tungen, mens den anden trnet imot ganen, saa det var
aldeles umulig for den at faa sine kjver til at mtes. Saasnart skibene
var flot, bemandet vi baatene og bukserte skibene ut i verden igjen. Det
var med ubeskrivelig glde at vi igjen saa solens lys efter vort fjorten
dages mrke fngsel. Da alle var kommet ut av uhyrets mave, fandt vi at
vi var en flaate paa 35 skibe av alle nationer. Vi lot de to master bli
sittende i bstets gap, for at andre skibe ikke skulde lide samme
skjbne som vi.

Vort frste nske da vi var kommet ut, var at faa vite, hvor i verden vi
befandt os. Det varte en god stund fr vi kom til visshet om dette.
Tilsidst opdaget jeg ved hjlp av nogen tidligere iagttagelser at vi
fandt os i det Kaspiske hav. Da dette jo paa alle sider er omgit av land
og ikke staar i forbindelse med havet ved nogen elv, kunde vi ikke
forstaa hvordan vi var kommet dit. En indbygger av osteen, som vi hadde
tat med, forklarte saken paa en maate som ser hist sandsynlig ut. Efter
hans mening hadde uhyret naadd sjen gjennem en underjordisk kanal. La
det nu vre som det vil, der var vi, og meget lykkelige var vi ved at
befinde os der. Vi satte alle seil til og naadde snart land. Jeg var den
frste som steg iland, men neppe hadde jeg sat foten paa stranden fr
jeg blev angrepet av en uhyre bjrn.

Oho, tnkte jeg, du kommer i rette tid.

Jeg tok saa fat i dens forlabber med mine hnder og trykket dem med slik
hjertelighet at den hylte av smerte; men jeg brd mig ikke om dens
klage, men holdt den fast i denne stilling til den dde av sult.

Takket vre denne bedrift, har siden alle bjrner hat en saadan respekt
for mig at ikke en eneste har vovet at binde an med mig.

Jeg reiste derpaa til St. Petersburg, hvor jeg av en gammel ven fik en
gave, som jeg satte stor pris paa. Det var nemlig en jagthund, som
nedstammet fra hin bermte tispe, der bragte til verden et kuld med
hvalper, mens den jaget en hare. Ulykkeligvis blev denne hund skutt av
en klodset jger, som skjt paa den istedetfor paa haren.

Av dens skind har jeg latt gjre denne vest, som jeg nu brer, og som
bestandig frer mig til det sted hvor vildtet findes, naar jeg er ute
paa jagt. Er jeg indenfor skudvidde, flyver en knap av vesten henimot
det sted hvor vildtet ligger, og da jeg altid brer gevret ladet og i
helspnd, bringer jeg bestandig noget hjem i jagtvsken. Jeg har nu bare
tre knapper igjen, men saa snart jagttiden begynder, skal jeg faa sydd
paa to nye rader. Kom og besk mig da, og De kan vre sikker paa at vi
nok skal faa os en god jagt.

Jeg tar mig nu den frihet at trkke mig tilbake og nsker eder
allesammen en god nat.




                          Transcriber's Notes


The original spelling was mostly preserved. Obvious errors were silently
corrected. Additional changes are listed below (before/after):

   ... digteren Burger, hvorfor denne ofte med urette er blevet
       antat for dens ...
   ... digteren Brger, hvorfor denne ofte med urette er blevet
       antat for dens ...

   [p. 4]:
   ... Det var ingen utsigt for mig til at at slippe fra den, ...
   ... Det var ingen utsigt for mig til at slippe fra den, ...

   [p. 26]:
   ... det stakkars dyr var saa magert og utsultet, at de knapt ...
   ... det stakkars dyr var saa magert og utsultet, at det knapt ...

   [p. 38]:
   ... kjrende forbi, med to vakre damer indi. Min hest lot sig ...
   ... kjrende forbi, med to vakre damer ind i. Min hest lot sig ...






End of the Project Gutenberg EBook of Baron von Mnchhausens merkvrdige
reiser og eventyr, by Rudolf Erich Raspe

*** END OF THIS PROJECT GUTENBERG EBOOK BARON VON MNCHHAUSENS ***

***** This file should be named 63200-8.txt or 63200-8.zip *****
This and all associated files of various formats will be found in:
        http://www.gutenberg.org/6/3/2/0/63200/

Produced by Jens Sadowski, Tor Martin Kristiansen, and the
Online Distributed Proofreading Team at https://www.pgdp.net

Updated editions will replace the previous one--the old editions will
be renamed.

Creating the works from print editions not protected by U.S. copyright
law means that no one owns a United States copyright in these works,
so the Foundation (and you!) can copy and distribute it in the United
States without permission and without paying copyright
royalties. Special rules, set forth in the General Terms of Use part
of this license, apply to copying and distributing Project
Gutenberg-tm electronic works to protect the PROJECT GUTENBERG-tm
concept and trademark. Project Gutenberg is a registered trademark,
and may not be used if you charge for the eBooks, unless you receive
specific permission. If you do not charge anything for copies of this
eBook, complying with the rules is very easy. You may use this eBook
for nearly any purpose such as creation of derivative works, reports,
performances and research. They may be modified and printed and given
away--you may do practically ANYTHING in the United States with eBooks
not protected by U.S. copyright law. Redistribution is subject to the
trademark license, especially commercial redistribution.

START: FULL LICENSE

THE FULL PROJECT GUTENBERG LICENSE
PLEASE READ THIS BEFORE YOU DISTRIBUTE OR USE THIS WORK

To protect the Project Gutenberg-tm mission of promoting the free
distribution of electronic works, by using or distributing this work
(or any other work associated in any way with the phrase "Project
Gutenberg"), you agree to comply with all the terms of the Full
Project Gutenberg-tm License available with this file or online at
www.gutenberg.org/license.

Section 1. General Terms of Use and Redistributing Project
Gutenberg-tm electronic works

1.A. By reading or using any part of this Project Gutenberg-tm
electronic work, you indicate that you have read, understand, agree to
and accept all the terms of this license and intellectual property
(trademark/copyright) agreement. If you do not agree to abide by all
the terms of this agreement, you must cease using and return or
destroy all copies of Project Gutenberg-tm electronic works in your
possession. If you paid a fee for obtaining a copy of or access to a
Project Gutenberg-tm electronic work and you do not agree to be bound
by the terms of this agreement, you may obtain a refund from the
person or entity to whom you paid the fee as set forth in paragraph
1.E.8.

1.B. "Project Gutenberg" is a registered trademark. It may only be
used on or associated in any way with an electronic work by people who
agree to be bound by the terms of this agreement. There are a few
things that you can do with most Project Gutenberg-tm electronic works
even without complying with the full terms of this agreement. See
paragraph 1.C below. There are a lot of things you can do with Project
Gutenberg-tm electronic works if you follow the terms of this
agreement and help preserve free future access to Project Gutenberg-tm
electronic works. See paragraph 1.E below.

1.C. The Project Gutenberg Literary Archive Foundation ("the
Foundation" or PGLAF), owns a compilation copyright in the collection
of Project Gutenberg-tm electronic works. Nearly all the individual
works in the collection are in the public domain in the United
States. If an individual work is unprotected by copyright law in the
United States and you are located in the United States, we do not
claim a right to prevent you from copying, distributing, performing,
displaying or creating derivative works based on the work as long as
all references to Project Gutenberg are removed. Of course, we hope
that you will support the Project Gutenberg-tm mission of promoting
free access to electronic works by freely sharing Project Gutenberg-tm
works in compliance with the terms of this agreement for keeping the
Project Gutenberg-tm name associated with the work. You can easily
comply with the terms of this agreement by keeping this work in the
same format with its attached full Project Gutenberg-tm License when
you share it without charge with others.

1.D. The copyright laws of the place where you are located also govern
what you can do with this work. Copyright laws in most countries are
in a constant state of change. If you are outside the United States,
check the laws of your country in addition to the terms of this
agreement before downloading, copying, displaying, performing,
distributing or creating derivative works based on this work or any
other Project Gutenberg-tm work. The Foundation makes no
representations concerning the copyright status of any work in any
country outside the United States.

1.E. Unless you have removed all references to Project Gutenberg:

1.E.1. The following sentence, with active links to, or other
immediate access to, the full Project Gutenberg-tm License must appear
prominently whenever any copy of a Project Gutenberg-tm work (any work
on which the phrase "Project Gutenberg" appears, or with which the
phrase "Project Gutenberg" is associated) is accessed, displayed,
performed, viewed, copied or distributed:

  This eBook is for the use of anyone anywhere in the United States and
  most other parts of the world at no cost and with almost no
  restrictions whatsoever. You may copy it, give it away or re-use it
  under the terms of the Project Gutenberg License included with this
  eBook or online at www.gutenberg.org. If you are not located in the
  United States, you'll have to check the laws of the country where you
  are located before using this ebook.

1.E.2. If an individual Project Gutenberg-tm electronic work is
derived from texts not protected by U.S. copyright law (does not
contain a notice indicating that it is posted with permission of the
copyright holder), the work can be copied and distributed to anyone in
the United States without paying any fees or charges. If you are
redistributing or providing access to a work with the phrase "Project
Gutenberg" associated with or appearing on the work, you must comply
either with the requirements of paragraphs 1.E.1 through 1.E.7 or
obtain permission for the use of the work and the Project Gutenberg-tm
trademark as set forth in paragraphs 1.E.8 or 1.E.9.

1.E.3. If an individual Project Gutenberg-tm electronic work is posted
with the permission of the copyright holder, your use and distribution
must comply with both paragraphs 1.E.1 through 1.E.7 and any
additional terms imposed by the copyright holder. Additional terms
will be linked to the Project Gutenberg-tm License for all works
posted with the permission of the copyright holder found at the
beginning of this work.

1.E.4. Do not unlink or detach or remove the full Project Gutenberg-tm
License terms from this work, or any files containing a part of this
work or any other work associated with Project Gutenberg-tm.

1.E.5. Do not copy, display, perform, distribute or redistribute this
electronic work, or any part of this electronic work, without
prominently displaying the sentence set forth in paragraph 1.E.1 with
active links or immediate access to the full terms of the Project
Gutenberg-tm License.

1.E.6. You may convert to and distribute this work in any binary,
compressed, marked up, nonproprietary or proprietary form, including
any word processing or hypertext form. However, if you provide access
to or distribute copies of a Project Gutenberg-tm work in a format
other than "Plain Vanilla ASCII" or other format used in the official
version posted on the official Project Gutenberg-tm web site
(www.gutenberg.org), you must, at no additional cost, fee or expense
to the user, provide a copy, a means of exporting a copy, or a means
of obtaining a copy upon request, of the work in its original "Plain
Vanilla ASCII" or other form. Any alternate format must include the
full Project Gutenberg-tm License as specified in paragraph 1.E.1.

1.E.7. Do not charge a fee for access to, viewing, displaying,
performing, copying or distributing any Project Gutenberg-tm works
unless you comply with paragraph 1.E.8 or 1.E.9.

1.E.8. You may charge a reasonable fee for copies of or providing
access to or distributing Project Gutenberg-tm electronic works
provided that

* You pay a royalty fee of 20% of the gross profits you derive from
  the use of Project Gutenberg-tm works calculated using the method
  you already use to calculate your applicable taxes. The fee is owed
  to the owner of the Project Gutenberg-tm trademark, but he has
  agreed to donate royalties under this paragraph to the Project
  Gutenberg Literary Archive Foundation. Royalty payments must be paid
  within 60 days following each date on which you prepare (or are
  legally required to prepare) your periodic tax returns. Royalty
  payments should be clearly marked as such and sent to the Project
  Gutenberg Literary Archive Foundation at the address specified in
  Section 4, "Information about donations to the Project Gutenberg
  Literary Archive Foundation."

* You provide a full refund of any money paid by a user who notifies
  you in writing (or by e-mail) within 30 days of receipt that s/he
  does not agree to the terms of the full Project Gutenberg-tm
  License. You must require such a user to return or destroy all
  copies of the works possessed in a physical medium and discontinue
  all use of and all access to other copies of Project Gutenberg-tm
  works.

* You provide, in accordance with paragraph 1.F.3, a full refund of
  any money paid for a work or a replacement copy, if a defect in the
  electronic work is discovered and reported to you within 90 days of
  receipt of the work.

* You comply with all other terms of this agreement for free
  distribution of Project Gutenberg-tm works.

1.E.9. If you wish to charge a fee or distribute a Project
Gutenberg-tm electronic work or group of works on different terms than
are set forth in this agreement, you must obtain permission in writing
from both the Project Gutenberg Literary Archive Foundation and The
Project Gutenberg Trademark LLC, the owner of the Project Gutenberg-tm
trademark. Contact the Foundation as set forth in Section 3 below.

1.F.

1.F.1. Project Gutenberg volunteers and employees expend considerable
effort to identify, do copyright research on, transcribe and proofread
works not protected by U.S. copyright law in creating the Project
Gutenberg-tm collection. Despite these efforts, Project Gutenberg-tm
electronic works, and the medium on which they may be stored, may
contain "Defects," such as, but not limited to, incomplete, inaccurate
or corrupt data, transcription errors, a copyright or other
intellectual property infringement, a defective or damaged disk or
other medium, a computer virus, or computer codes that damage or
cannot be read by your equipment.

1.F.2. LIMITED WARRANTY, DISCLAIMER OF DAMAGES - Except for the "Right
of Replacement or Refund" described in paragraph 1.F.3, the Project
Gutenberg Literary Archive Foundation, the owner of the Project
Gutenberg-tm trademark, and any other party distributing a Project
Gutenberg-tm electronic work under this agreement, disclaim all
liability to you for damages, costs and expenses, including legal
fees. YOU AGREE THAT YOU HAVE NO REMEDIES FOR NEGLIGENCE, STRICT
LIABILITY, BREACH OF WARRANTY OR BREACH OF CONTRACT EXCEPT THOSE
PROVIDED IN PARAGRAPH 1.F.3. YOU AGREE THAT THE FOUNDATION, THE
TRADEMARK OWNER, AND ANY DISTRIBUTOR UNDER THIS AGREEMENT WILL NOT BE
LIABLE TO YOU FOR ACTUAL, DIRECT, INDIRECT, CONSEQUENTIAL, PUNITIVE OR
INCIDENTAL DAMAGES EVEN IF YOU GIVE NOTICE OF THE POSSIBILITY OF SUCH
DAMAGE.

1.F.3. LIMITED RIGHT OF REPLACEMENT OR REFUND - If you discover a
defect in this electronic work within 90 days of receiving it, you can
receive a refund of the money (if any) you paid for it by sending a
written explanation to the person you received the work from. If you
received the work on a physical medium, you must return the medium
with your written explanation. The person or entity that provided you
with the defective work may elect to provide a replacement copy in
lieu of a refund. If you received the work electronically, the person
or entity providing it to you may choose to give you a second
opportunity to receive the work electronically in lieu of a refund. If
the second copy is also defective, you may demand a refund in writing
without further opportunities to fix the problem.

1.F.4. Except for the limited right of replacement or refund set forth
in paragraph 1.F.3, this work is provided to you 'AS-IS', WITH NO
OTHER WARRANTIES OF ANY KIND, EXPRESS OR IMPLIED, INCLUDING BUT NOT
LIMITED TO WARRANTIES OF MERCHANTABILITY OR FITNESS FOR ANY PURPOSE.

1.F.5. Some states do not allow disclaimers of certain implied
warranties or the exclusion or limitation of certain types of
damages. If any disclaimer or limitation set forth in this agreement
violates the law of the state applicable to this agreement, the
agreement shall be interpreted to make the maximum disclaimer or
limitation permitted by the applicable state law. The invalidity or
unenforceability of any provision of this agreement shall not void the
remaining provisions.

1.F.6. INDEMNITY - You agree to indemnify and hold the Foundation, the
trademark owner, any agent or employee of the Foundation, anyone
providing copies of Project Gutenberg-tm electronic works in
accordance with this agreement, and any volunteers associated with the
production, promotion and distribution of Project Gutenberg-tm
electronic works, harmless from all liability, costs and expenses,
including legal fees, that arise directly or indirectly from any of
the following which you do or cause to occur: (a) distribution of this
or any Project Gutenberg-tm work, (b) alteration, modification, or
additions or deletions to any Project Gutenberg-tm work, and (c) any
Defect you cause.

Section 2. Information about the Mission of Project Gutenberg-tm

Project Gutenberg-tm is synonymous with the free distribution of
electronic works in formats readable by the widest variety of
computers including obsolete, old, middle-aged and new computers. It
exists because of the efforts of hundreds of volunteers and donations
from people in all walks of life.

Volunteers and financial support to provide volunteers with the
assistance they need are critical to reaching Project Gutenberg-tm's
goals and ensuring that the Project Gutenberg-tm collection will
remain freely available for generations to come. In 2001, the Project
Gutenberg Literary Archive Foundation was created to provide a secure
and permanent future for Project Gutenberg-tm and future
generations. To learn more about the Project Gutenberg Literary
Archive Foundation and how your efforts and donations can help, see
Sections 3 and 4 and the Foundation information page at
www.gutenberg.org



Section 3. Information about the Project Gutenberg Literary Archive Foundation

The Project Gutenberg Literary Archive Foundation is a non profit
501(c)(3) educational corporation organized under the laws of the
state of Mississippi and granted tax exempt status by the Internal
Revenue Service. The Foundation's EIN or federal tax identification
number is 64-6221541. Contributions to the Project Gutenberg Literary
Archive Foundation are tax deductible to the full extent permitted by
U.S. federal laws and your state's laws.

The Foundation's principal office is in Fairbanks, Alaska, with the
mailing address: PO Box 750175, Fairbanks, AK 99775, but its
volunteers and employees are scattered throughout numerous
locations. Its business office is located at 809 North 1500 West, Salt
Lake City, UT 84116, (801) 596-1887. Email contact links and up to
date contact information can be found at the Foundation's web site and
official page at www.gutenberg.org/contact

For additional contact information:

    Dr. Gregory B. Newby
    Chief Executive and Director
    gbnewby@pglaf.org

Section 4. Information about Donations to the Project Gutenberg
Literary Archive Foundation

Project Gutenberg-tm depends upon and cannot survive without wide
spread public support and donations to carry out its mission of
increasing the number of public domain and licensed works that can be
freely distributed in machine readable form accessible by the widest
array of equipment including outdated equipment. Many small donations
($1 to $5,000) are particularly important to maintaining tax exempt
status with the IRS.

The Foundation is committed to complying with the laws regulating
charities and charitable donations in all 50 states of the United
States. Compliance requirements are not uniform and it takes a
considerable effort, much paperwork and many fees to meet and keep up
with these requirements. We do not solicit donations in locations
where we have not received written confirmation of compliance. To SEND
DONATIONS or determine the status of compliance for any particular
state visit www.gutenberg.org/donate

While we cannot and do not solicit contributions from states where we
have not met the solicitation requirements, we know of no prohibition
against accepting unsolicited donations from donors in such states who
approach us with offers to donate.

International donations are gratefully accepted, but we cannot make
any statements concerning tax treatment of donations received from
outside the United States. U.S. laws alone swamp our small staff.

Please check the Project Gutenberg Web pages for current donation
methods and addresses. Donations are accepted in a number of other
ways including checks, online payments and credit card donations. To
donate, please visit: www.gutenberg.org/donate

Section 5. General Information About Project Gutenberg-tm electronic works.

Professor Michael S. Hart was the originator of the Project
Gutenberg-tm concept of a library of electronic works that could be
freely shared with anyone. For forty years, he produced and
distributed Project Gutenberg-tm eBooks with only a loose network of
volunteer support.

Project Gutenberg-tm eBooks are often created from several printed
editions, all of which are confirmed as not protected by copyright in
the U.S. unless a copyright notice is included. Thus, we do not
necessarily keep eBooks in compliance with any particular paper
edition.

Most people start at our Web site which has the main PG search
facility: www.gutenberg.org

This Web site includes information about Project Gutenberg-tm,
including how to make donations to the Project Gutenberg Literary
Archive Foundation, how to help produce our new eBooks, and how to
subscribe to our email newsletter to hear about new eBooks.

